Anmeldelse av Air of Paris (L'air de Paris), fransk film fra 1954

Vi befinner oss i Paris. Der møter vi Victor Le Garrec som er en tidligere fransk bokser. Nå driver han et treningsstudio. Victor er på jakt etter å finne et ungt boksetalent han kan ta til toppen. Kona vil heller at han skal gå ut i pensjon, men da Victor oppdager bokseren André Ménard, med kallenavnet Dede, tenker han å forme ham i sin sportsdisiplin. Men det viser seg etterhvert at den unge bokseren har en stor svakhet for kvinner. Det gjør at André ofte har hodet sitt andre steder enn i boksesporten...

Filmen åpner med bilder fra Paris akkompagnert av fransk sjarmfull trekkspillmusikk med innslag av melodiøs jazz. Vi får da se noen jernbanearbeidere som jobber i det et tog, med en vakker, penere dame, stopper midt foran arbeiderne så de får noe fint å se på. Dette er en fiffig måte å starte filmen på, men etterhvert glir dette mer over i et mer tradisjonelt spor.

Jeg er ikke så glad i såkalte sportsfilmer, men denne var ikke supertypisk og filmen har mer dramamessige kvaliteter ved seg enn den jevne sportsfilm. Likevel skinner det litt for raskt igjennom hva som kommer til å skje i filmen som ikke følger den vanlige sportsfilmoppskriften. Vi får raskt se en eldre bokser som tar en yngre bokser under vingene for å få ham til toppen. Selvsagt går det ikke slik, da den yngre bokseren er mer opptatt av damer enn å skape sportskarriere.

Personlig synes jeg filmen er bedre laget enn den er fengende. Liker ikke så godt treningsekvensene i filmen med boksing. Boksing er jeg gått litt lei på film. Synes også handlingen er litt for enkel til tider og fenger meg ikke like mye. Det gjør filmen til litt av en lettvekter som ikke klarer engasjere på det planen jeg håpet på forhånd. Synes historiefortellingen er litt for simpel. Liker egentlig best det mer naturlige mellom boksescenene. Skjønner dog hva filmskaperne har tenkt, men i min bok er dette en traust film laget av en stødig filmskaper med solid filmhåndverk.

Filmen er regissert av mesterregissøren Marcel Carné. Han står for store klassikere som ‘Dagen gryr’ og ‘Tåkekaien’, begge fra slutten av 1930-tallet. Dette er en film fra midten på femtitallet og Carné viser at han kan lage film da også, selv om ‘Air of Paris’ ikke er den beste filmen. Fotoarbeidet er riktig nok meget bra og oser av kvalitet, men ellers skinner det litt igjennom at filmen ikke er den mest interessante når det gjelder innhold. Det redder filmen noe at innpakningen er proffere enn selve historien som fortelles.

Konklusjon
Alt i alt er dette en film jeg hadde litt blandede følelser for. Filmen er stødig laget, men den fenger og underholder meg langt i fra topp. Det er mer mitt bankende hjerte for filmkunsten som gjør at jeg gir denne filmen litt kredabilitet. Skuespillet er også solid, med en skinnende Jean Gabin i front. Han viser at han stadig takler forskjellige hovedroller også i aldrende ledd i livet. I mine øyne er dette den svakeste av Marcel Carnés filmer som jeg har sett, og det gjør at Tåkekaien fremdeles min favorittfilm av Carné og er et must om du vil bli kjent med den solide filmskaperen som skaper en del magi i sitt filmvirke.

Se om film er på streaming:

Paradisets barn - Frankrikes store epos

Dagen gryr - Arbeideren som ble en morder...

Tåkekaien - Filmen du aldri glemmer...