Anmeldelse av Avatar: The Last Airbender, amerikansk tv-serie fra 2005

Avatar the last Airbender er en animert serie skapt av Bryan Konietzko og Michael Dante DiMartino. Den ble vist for første gang i 2005. Serien handler om Aang (Zach Tyler Eisen), som er avataren som har vært borte i 100 år. Han var frosset i isen helt til han ble vekket til liv av en waterbender, Katara (Mae Margaret Whitman) og Sokka (Jack DeSena), broren hennes. I perioden Aang var borte har Ildnasjonen tatt over mesteparten av verden og utryddet alle airbenderne. Det vil si at Aang er den siste airbenderen. Aang må derfor dra for å beseire Ildherren Ozai (Mark Hamill) for å redde verden, men Ildherrens sønn, Zuko (Dante Basco) er rett i hælene på avataren. Det er en veldig lang historie og jeg kan derfor ikke forklare alt, så jeg anbefaler å se serien. Anmeldelsen er uten spoilers.

Anmeldelsen fortsetter under annonsen.

Animasjonen er helt klart basert på anime. Dette fungerer veldig bra siden serien baserer seg på øst-asiatiske ideologier og dets like. Animasjonen ser også fabelaktig ut. Den har mye energi, bevegelser og fine farger. Serien har også mange kule design på dyr og steder. I tillegg til det har serien mange rare former for dyrekombinasjoner som nebbdyrbjørn og isbjørnhund.

Dette er den beste serien jeg har sett. Grunnene til det er mange, men det jeg ble mest imponert over er budskapene i episodene. Alle tre sesongene har en historie som er fortsettende, men det er som regel en form for lekse, som barn kan lære noe av innen slutten av hver episode. Leksene er jo heller ikke bare «Vær snill» eller «Hjelp andre», men de går mer i dybden av de igjennom komplekse karakterer som er enkle å følge og forstå, selv for mindre barn. Det kan til og med være noe for voksene å lære også. 

Serien får deg også til å tenke på problemer rundt i verden, som rasisme og andre typer undertrykkelse. Mye av serien baserer seg på verdenshistorie. Det virker nemlig som om Ildnasjonen er basert på nazistene under 2. verdenskrig.

Det er jo ikke bare derfor serien fungerer så godt. Historien er også godt konstruert. Man ser en klar utvikling fra begynnelsen av serien fram til slutten. Verdenen serien finner sted i, har også en klar bakgrunn, så man skjønner hvorfor ting skjer. I tillegg blir ikke all bakhistorien gitt ut på samme tid, men vi forstår den litt etter litt. Selv om historien er stor og det er mye å forstå, kan man heldigvis enkelt henge med i svingene.

Musikken, komponert av Benjamin Wynn og Jeremy Zyckerman, er veldig bra. Det er også noen sanger i løpet av serien som er veldig gode.

Det aller beste med serien er karakterene. Heltene er gode forbilder og vil ingen noe vondt. De høres veldig enkle ut, men når man får vite bakgrunnen deres, blir dette noe helt annet. Den best konstruerte karakteren i serien er Ildprinsen, Zuko. Han er hovedantagonisten og har blitt bannlyst av faren hans helt til han finner avataren. De beste antagonistene er alltid de som har gode grunner til å handle som de gjør. Ikke dermed sagt at man er enige i alt denne personen gjør, men man forstår hvorfor. Dette gjelder Zuko. Jeg synes synd på ham, men jeg synes ikke han burde frakte avataren til faren sin.

Onkelen til Zuko, Iroh (Mako) er kanskje favorittkarakteren min. Han blir introdusert som en lat fyr som bare henger på Zuko. Jeg så denne serien sammen med en venninne, og hun sa at det var favorittkarakteren hennes. Jeg trodde ikke på henne, men det viste seg det at han er en godt utviklet karakter. Jeg ser på Iroh som den «Yoda»-lignende karakteren i denne serien.

Et annet tema som blir tatt opp er kvinnesyn. Dette temaet blir tatt opp igjennom Katara. I miljøet som serien skal være er det slik at kvinner ikke kan slåss og stå opp for seg sjøl. Katara er sterkt i mot dette og er ikke redd for å si ifra. Dette temaet er relevant, selv i dag, men jeg synes at det kan bli litt vel mye i noen episoder. Katara er en såpass sterk karakter, at hun ikke trenger å bevise gang på gang at hun kan gjøre alt mulig. Det er bare et par ganger dette blir slitsomt.

Humoren funker faktisk veldig godt. Det er ikke bare barnslig humor. Mye av humoren kommer fra Sokka. Han har de fleste onelinerne og er kjempemorsom. Dette er spesielt takket være skuespilleren. Det er også en del blindhumor, siden den ene karakteren, Toph (Jessie Flower) er blind. Hun tuller med det at hun ikke kan se, men har likevel en fordel. Hun kan se via vibrasjoner i jorda. Det kommer også en del humor fra dyrekompanjongene til gjengen, Appa og Momo, begge spilt av Dee Bradley Baker.

Alt i alt er dette en serie alle burde se. Gode budskap blir formidlet gjennom spennende eventyr og engasjerende karakterer. Den inneholder en god form for humor og samtidig har den en god historie som er enkel å følge. Dette er definisjonen på en perfekt serie. Det kan hende at visse episoder er litt overtydelige i budskapet, men det er svært få med tanke på at det er over 60 episoder.

Terningkast: 6

Se om tv-serie er på streaming:

Star Wars: The Clone Wars - En dårlig start på en fantastisk serie