Leonardo, Raphael, Donatello og Michelangelo står igjen som eneste hinder mellom onde Shredder, hans ninjahær, the Foot-klan, og verdensherredømme. Fra sitt HQ i kloakken, dypt under NY-City allierer de seg med reporteren April O'Neill, kameramann Vern Fenwick og ikke minst; Master Splinter i kampen mot det onde. COWABUNGA; DUDES, dette kan bli gøy!!
Det er med nostalgibrillene på og en stor kopp mimring at man setter seg ned for å se denne filmen. Min fødselsdag var på -70-tallet, og i min seine barndom løp jeg rundt, sør for Bergen, med "sai-sverd" i beltet og lekte at jeg var Raphael. Så jeg skulle virkelig kose meg her.
Og, reint faktisk så får man det man ber om når man setter på en rull med muterte ninja skilpadder; slossing, sverdkamp, eksplosjoner, pizza, rullebrett og musikk. Kult det, altså.
De fire, muterte brødrene bor i den kule, bekvemmelige delen av New Yorks ufattelig svære kloakkanlegg. Den delen med beboelige, flere etasjer høye rom, som ingen, noensinne besøker eller inspiserer. Her trener de seg opp, under kyndig veiledning av sensei-rotten Splinter, til å bli klodens beste ninjakrigere.
Dermed er de klar når super-ondingen Shredder igjen står opp og skal overta styringen av planeten vår. Uten problemer samler han og sine super-ninja-krigere, Foot-klanen, og sammen skal de ta brødrene Turtle. I sitt blod har de nemlig muterte gener som Shredder kan trekke ut, og lage sine egne, supermutasjoner med.
Uten vanskeligheter finner klanen brødrenes superhemelige oppholdssted, dreper (nesten) Splinter og kidnapper alle, så nær som Raphael.
Han tar med seg April, sikkert fordi journalister er kjent som uredde mennesker, og kameramann og supersjåfør Vern Fenwick, ut for å redde Leo, Donny og Mike, før Shredder lykkes med sin onde plan.
Spoiler alert; De lykkes sekundet før de muterte genene er hentet ut, og nå begynner en heseblesende jakt for å stoppe badguyen for godt.
Det hele kulimnierer på en skyskraper, høyt over metropolen, og selvsagt, øh, ja, spoiler; så vinner Teenage Mutant Ninja Turtles dagen, og snart kan de igjen lukke seg nede i sin unsynlighet, dypt under byen.
Som du sikkert kan lese ut i fra dette, så har du "sett dette før". Det hele er en lang episode av de tegnefilmene vi vokste opp med på -90tallet, men det fikser ikke overgangen til """virkeligheten""" og det store lerretet. Dessverre.
Jada, jeg vet, jeg har passert middagshøyden, alderen min begynner med et 4tall og jeg er ikke i målgruppen for denne filmen. Helt enig. Spørsmålet mitt er bare; hvem er det da?
I min heim har jeg en "tween" på 12 og en gutt på 10. De må jo være i målgruppen? Liksom, smack in the middle? Nope! Jeg har aldri hørt flere "Oh my god" "Ja, særlig" og "er ikke dette ferdig snart?" enn fra disse to, da vi så denne filmen. (Og de liker Svampe-Bob og Twilight)
Så; På grunn av det nostalgiske, en del relativt gode actionscener og det faktum at Raphael, med flotte sai-sverd, er med, får denne to prikker. Men, ikke fler.