Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av Motherless Brooklyn, amerikansk film fra 2019

Drama, Mysterie, Kriminal Spilletid: 144 minutter

Omtalespalte: Dramafilm

Her finner du omtaler av dramafilmer.
Les flere spalteomtaler: Dramafilm

Stjernespekket, men intetsigende

[Skrevet av: Ingmar Forsberg, Dato: 07.11.2020]

New York på 1950-tallet. Lionel (Edward Norton) har tvangsnevrotisk lidelse og tourettes, men er særdeles skarp og dyktig i sin jobb på et slitt detektivbyrå. Da hans mentor og farsfigur Frank (Bruce Willis) blir skutt og drept under mystiske omstendigheter, er han bestemt på å samle puslebitene og finne ut av hva som har skjedd. Han blir dratt inn i en verden av mafiavirksomhet, korrupsjon, og familiedrama.

Annonse:

Edward Norton er manusforfatter, regissør og har hovedrollen i dette neo-noir-krimdramaet, basert på Jonathan Lethems roman med samme navn. Norton har laget en stilsikker, trygg, og estetisk vakker film som i stor grad lener seg på velkjente klisjeer. Vi får en god dose fedorahatter, menn i frakk, mørke bakgater, korrupsjon, maktsyke middeladrende menn, biljakter, forutsigbare twister, usannsynlige kjærlighetshistorier, og ukonvensjonelle, undercover-detektiver som sitter i sin bil og snik-fotograferer mistenkte i nattens mørke. Å bruke klisjeer er ikke noe galt i seg selv (bare se på Tarantino), men i kombinasjon med en noe forutsigbar og uengasjerende historie blir Motherless Brooklyn en forglemmelig film.

Den tar opp interessant tematikk som maktfordeling, kamp mot overmakten, utenforskap, rasisme, og urettferdighet, men bringer ikke noe nytt til bordet. Slutten er også av det billige slaget – den bygger seg opp til et antiklimaks der man ikke er følelsesmessig investert nok i visse karakterer til at den får noe særlig emosjonell tyngde.

Det som imidlertid er interessant er den sammensatte figuren Lionel. Han får tilnavnet «freak show», da han har tvangsnevrotisk lidelse og tourettes. Sykdommen, med sine tidvis morsomme aspekter, skaper naturligvis en sosial barriere mellom han og et dømmende New York. Tiksene er av den kreative sorten, der han blant annet spontant lager rim basert på det den andre sier, og roper ordet «If!» i tide og utide. Samtidig har han en enorm hukommelse, er svært skarp og intelligent, og har god intuisjon. Vi følger Lionel i sin endeløse kamp mot seg selv og sykdommen, samtidig som han beskuer sine mistenkte i lysskye bakgater og bedøver tiksene med hasj, alkohol og tyggis. Det hele blir som en fiffig kombinasjon av Rain Man (1988) og Chinatown (1974).

Å portrettere en slik figur krever en viss form for overbevisning. Norton blir litt ujevn på denne fronten. Han er tidvis god, og til tider litt flat og monoton der noen av tiksene føles kunstige og påtatte.

Alec Baldwin er solid i rollen som den korrupte forretningsmagnaten Mo, en rolle som huker av på omtrent samtlige knagger for den stereotypiske skurken. Han er nemlig en rik, maktsyk og rasistisk middelaldrende hvit mann, med null empati for fattige og minoriteter. I tillegg har han selvfølgelig planlagt pseudointellektuelle monologer, i kjent Bond-skurk stil, som skal rettferdiggjøre sine «onde planer» for protagonisten Lionel. Karikaturen blir for fremtredende og nyansene blir for små.

Skuespillerlegender finner vi også i flere av filmens mindre roller. Bruce Willis spiller Frank, og har omtrent 10 minutter med skjermtid helt i starten (men er selvfølgelig en av de første navnene på filmplakaten) . Han spiller seg selv helt og holdent. Alltid kul. Alltid rolig. Enorm autoritet.

Willem Defoe finner vi også i mylderet, han også med knappe scener. Likevel skinner han som den ustabile broren til Mo, og løfter filmen med sin overbevisningsevne, dedikasjon, stikkende øyne og tvilsomme smil. 

De øvrige av filmens karakterer synes å ha én rolle: å forklare plottet til seeren.

Motherless Brooklyn er imidlertid svært vakker og behagelig i sin estetikk. Den viser fram skjønnheten i et 50-talls New York med sine severdigheter og kostymegalleri i all sin prakt. Kinematografien fremhever ulike aspekter av det stummende mørket, enten det er fare og mystikk (bakgater) eller det forførende og sensuelle (jazzbuler). Pulserende og stemningsskapende jazzmusikk setter også et tilfredsstillende preg på flesteparten av scenene.

Alt i alt kan Motherless Brooklyn beskrives som grei karanteneunderholdning. Den er ikke veldig bra, heller ikke et makkverk, men dersom du har sett en del film vil du sitte igjen med følelsen av at du har sett mye av dette før.

 

 

 

 

 


Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3 av 6 - 1 stemmer)

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2021 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.