Anmeldelse av Summer of '85 (Été 85), fransk film fra 2020

Når seilbåten til 16 år gamle Alex kantrer, får han uventet hjelp i fra den to år eldre David. Den kjekke og verdensvante reddende engelen trollbinder Alex med sin sjarm, seksualitet og evne til å åpne hans øyner på flere vis. Mens Alex tror han har funnet en venn for livet, noe han for så vidt også har gjort, skjer det utenkelige.

Regissør Francois Ozon, Frankrikes svar på spanske Pedro Almodóvar, står bak fabelaktige titler som Swimming Pool (2003), Ung og vakker (2013) og er ikke minst kjent for sine skeive skildringer i filmer som I de beste hjem (2012) og Min nye venninne (2014).

Denne gang tar han for seg kjærligheten mellom to gutter, i en voldsom sommerforelskelse som blir en studie av hvordan vi mennesker takler forelskelse, følelser og tap. Underveis sitter man faktisk og spør seg selv om når man sist så dette på film, i hvert fall i tilfellet med gutter og menn. Ozon tilfører slik en enormt viktig skildring til filmverdenen som viser menn på en måte de alt for sjeldent blir kreditert på innen kommersiell film.

Ser man bort ifra Luca Guadagninos nydelige Call Me by your Name (2017), er det sjeldent å se forelskelse og sorg mellom to unge menn skildret slik som dette. Historien om Alex og David er basert på boken Dans på min grav, av Aidan Chambers fra 1984. Som også denne boka gjorde, og for så vidt også Call Me by my Name, fokuserer ikke filmen mye på det negative rundt det å være homofil. Deres seksualitet er ikke problemet. Det handler mer om generelle nøytrale og universelle sider, som forelskelse, kjærlighetssorg, vennskap og traumer. Dette gir filmen noe befriende ekte, ærlig og sterkt berørende over seg, uten typisk overtydelige emosjonelle scener som man føler er konstruerte for å få oss til å føle noe.

Skuespillet av Félix Lefebvre som Alex og Benjamin Voisin som David føles veldig troverdig og overbevisende. De to veldig forskjellige typene utfyller hverandre godt og er enkle å identifisere seg med, enten den ene eller andre veien. Tidskoloritten til 1985 er så overbevisende gjort at man blir sugd rett inn i en tidsperiode som mange har et forhold til, og historien om Alex og David blander seg perfekt inn i tiden med musikken, elektronikken, klærne og øvrig retrostil.

Sommeren ’85 er på én og samme gang ulidelig vond, trist og hjerteskjærende, men er ikke filmatisk dynket i denne typen filmspråk og byr derfor også på både varme, humor og sjarm. Regissør Ozon viser slik igjen hvor godt grep han har rundt sine karakterer, hans evne til å skildre ektefølt og realistiske mennesker, uten å ty til overdrevne grep. Denne sommerforelskelsen mellom Alex og David vil trolig følge deg i lang tid utover filmens 100 minutter, ja mye på samme måte som Call Me... maktet. Og ikke minst – om du vil forsvinne bort i fra denne hersens Koronatiden vi lever i, og heller inn i en fordums 80-tallstid, hvor ung forelskelse, hjerte og smerte svulmer, ja så anbefales denne på det varmeste!

(Foto/Copyright: AS Fidalgo Filmdistribusjon)

Dobbelt Begjær - Fifthy shades of twins

Frantz - Nydelig fargerikt periodedrama i sort/hvitt

Min nye venninne - Smalt, men morsomt, om identitetslek

Ung & vakker - Kaldt og pent om fransk snerten snelle

I de beste hjem - Gjennomsyret av kvaliteter og temarikdom

Swimming Pool - Interessant mysterium ved bassengkanten