Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av Showgirls, amerikansk film fra 1995

Drama, Erotikk Spilletid: 128 minutter Aldersgrense: 18 år

Omtalespalte: Dybdeanmeldelse

Filmfront går i dybden. Anmeldelsen kan inneholde små spoilere.
Les flere spalteomtaler: Dybdeanmeldelse
Underspalter:
- Dramafilm - Les flere.
- Kultfilm - Les flere.

It's showtime! – Pupper, hvin og sang.

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 19.11.2020]

En ung kvinne ankommer Las Vegas på jakt etter jobb og ønsket om å bli danser. I tiden som følger klorer og krafser hun seg i vei oppigjennom hierarkiet i syndenes by nummer én- Las Vegas. Hennes mål blir fort å bli blant toppdanserne av byens ’showgirls’.



Den nederlandske regissøren Paul Verhoeven står bak forholdsvis roste og publikumslikte filmer som RoboCop (1987), Basic Instinct (1992), Starship Troopers (1997) og Hollow Man (2000). I 1995 lagde han imidlertid det som av mange har blitt omtalt som en av tidenes verste filmer. Showgirls har dog rukket å bli en riktig så stor kultfilm i ettertid, og filmen har særlig i dag flere kvalitet og interessante sider ved seg enn man skulle tro etter tilbakemeldingene i 1995. 

Fra trash- til kultfilm. 

Etter suksessen med Basic Instinct, filmen som gjorde Sharon Stone verdenskjent som mystisk femme fatale, kom altså dette langt mer trashy og vulgære Las Vegas-showet av en film, blottet for samme eleganse og filmatisk strammere tilnærming. Om man trodde Stones legendariske ”blotterscene” fra Basic Instinct var horete, ja så skulle Showgirls bli rene pornoen i forhold. Tatt frem for anledningen var i stedet også de glorete neonlysene i Vegas og de kleine showene, som ikke akkurat kunne kalles for høykulturelle i sin stil, utforming og antiintellektuelle tilnærming.

I følge Wikipedia er filmen, fremdeles, den eneste NC-17-aldersgrensesatte filmen som har fått en så stor kinolansering over hele USA. I det konservative holdningers land som USA i stor grad er, sa det seg vel nesten selv at filmen var dømt til å møte stor kritikk, skepsis og motgang. Da er det kanskje enklere å forstå at filmen gjorde det langt bedre på leie- og kjøpemarkedet. Den tross alt særs erotiske og lettkledde filmen var forståelig nok noe folk flest kviet seg for å gå og se i all offentlighet, men da heller valgte å se hjemme, bak lukkede gardiner.

Det finnes kvaliteter i filmen.

Men la oss nå se litt nærmere på filmen, og ta de mer positive sidene først. Showgirls ser for eksempel nokså bra ut. Det vil si... den hadde et veldig stort budsjett, trolig finansiert av Verhoevens suksess med sin foregående Basic Instinct. Her fikk han plutselig frie tøyler og et høyt budsjett som gjorde at Las Vegas virkelig syder og oser av energi på lerretet. Bruken av så mye ekte location i denne syndenes by tilfører også en autentisitet til filmen som gjør den veldig godt. Her er vi i byen, på casinoene og showene; det er liksom ikke bare noen kjipe kulisser vi overværer. Showene er dessuten, om de er aldri så kleine og danskebåtenaktige, i det minste storslåtte og gjennomførte i størrelse og bravur. Innblikket bak kulissene er dessuten også med på å skape en eskapistisk tilnærming som vil appellere til mang en dagdrømmer der ute og som trolig er en liten del av kulttiltrekkingen også i ettertid.

Og det er nå også reisen til en slik drømmer vi følger i filmen. Historien om Nomi Malone er en nokså enkel og kjent en. Det er historien om et slags utskudd som prøver lykken i den aller mest glorete og overflatiske av alle de svært mange kunstige amerikanske byene. Hennes fortid forblir lenge i filmen usagt, men det går ikke lenge før vi skjønner at hun har en vond fortid, trolig preget av ubehageligheter i fleng. At hun hele tiden reagerer svært sterk på konfrontasjoner, bevitner videre at hun ikke er god på å takle motgang og urett. Hennes fortidsballast har tydeligvis uansett også gitt henne bein i nesa, noe hun oppviser flere ganger underveis i historien.

Veien videre for Nomi går fra erotisk dans på Cheetah Club, til å ha litt større ambisjoner i livet enn som så. Det hele eskalerer da hun jobber seg inn mot det største og flotteste showet i byen, nemlig det toppløse showet ”Goddess” på showstedet Stardust. Her kommer hun i kontakt med folk både foran og bak kulissene, inkludert Zack Carey (Kyle MacLachlan) som er én av stedets sjefer og ledere. Nomis eventyr innad i byen byr så videre på alt ifra klengete mannfolk, via bisure kjerringer, til ville scener som i stor grad har gjort Showgirls til en riktig så festlig underholdningsaffære. 


Minneverdige enkeltscener i fleng!

Graden av særlig utilslørt og synlig nakenhet, erotiske og utagerende sexscener, samt en nærmest såpeoperaliknende estetikk og tilnærming, var bare noe av det som vakte oppsikt med filmen. Til å være en film som tilsynelatende appellerte stort til både unge og litt eldre gamle ”griser”, er det i dag ikke vanskelig å skjønne hvorfor den likevel floppet så voldsomt som den gjorde. I tillegg til en klam filmatisk stil og mange overdrivelser som altså glatt trumfer selv Dynastiet på mange måter, er jo selve historien om Nomi også noe som ikke akkurat trolig appellerer til et generelt heteronormativt publikum. Selv om det er aldri så mange vakre kropper og dissende pupper i sving, er det handlingen rundt Nomi og mange av hennes medsøstre det brukes mest tid på. Det var trolig ikke denne ’bak kulissene’-handlingen folk trodde de skulle få se så mye av. Isteden følger vi altså Nomi og andre på baksiden av scenen, og dermed ble de enkle og dristige nakenunderholdningsshowene satt mer i skyggen.

Nå var det dog ikke bare dissende, dansende og struttende pupper som ble kastet i trynet vårt. Her er også flust av filmatiske innslag av det meste som kan kalles amerikanske usmakeligheter, billige Las Vegas-show, hissige og egenrådige kvinnfolk i en utbredt bitchekultur, sleske mannssjåvinister rundt hver eneste sving, og toppet med en plutselig og totalt overraskende stygg voldtekt som kommer helt utav det blå. Bare en helt vanlig amerikansk hverdag, vil noen kanskje hevde. Og jo da, sant nok dét, men på film ble det liksom litt vel tett mellom haglen av merkelige filmøyeblikk.

I de 25 årene som har fulgt, har begrepene kitsch, camp og liknende etablert seg langt sterkere i både oss, kulturen og vår bevissthet. At Showgirls tilbake i 1995 ikke var klar for sin tid, blir derfor langt enklere å se i dag. Filmen har derfor i ettertid blitt hyllet og sett på med langt bredere øyne enn tilbake i 1995.

Bevisst camp, og/eller trash?

Og så blir jo selvsagt spørsmålet videre om Verhoevens film er bevisst selvreflekterende rundt sin handling, tematikk og filmatiske stil, altså camp, eller om han bare har valgt å skildre camp-by nummer én i USA, Las Vegas, slik den faktisk er. Byens utadvendte stil, estetikk og kultur, som i seg selv er kommersiell og virkelig nok, var muligens noe han ville skildre det indre livet til. Reisen Nomi går igjennom skildrer jo virkelig hvor gjennomsyret lite sjarmerende og flatterende industrien der er, og hennes måte å angripe alle de ubehagelighetene og drittfolkene som lever og jobber der på, må fint kunne sies å være blant filmens bedre sider.

Rent filmatisk, i stil, form, struktur og i overdrivelser, er det derimot litt verre å si om Verhoeven var like bevisst sine handlinger og intensjoner. Showgirls er med andre ord vanskelig å si om har en selvironi i seg, eller om regissøren selv ”bare” hadde dårlig smak.

Dette blir ikke minst betimelig å spørre seg om når man eksempelvis ser på Nomi, i Elizabeth Berkleys skuespill. Hennes særs overdrevne og utagerende skuespill er tidvis så over-the-top, at man nesten blir sittende og måpe. Hun har voldsomme emosjonelle utbrudd, selv på mindre fornærmelser. Hvorvidt årsakene til dette skjuler seg i hennes mystiske og lenge uforklarte fortid, noe det absolutt er nærliggende å tro, får hun uansett ofte så store emosjonelle utbrudd at de ikke likner grisen.

Ja selv under sexscenene har hun evner til bokstavlig talt å lage bølger i bassenget grunnet sine overdrivelser. Det er videre vanskelig å gjøre stort annet enn å le av Nomis fremtoning flere steder i filmen. På den annen side... kjenner vi ikke alle noen som er litt slik? Er virkelighetens mange rariteter av mennesker og deres oppførsel nødvendigvis noe mindre sanne om de skildres slik totalt overdrevet på film? At Las Vegas tiltrekker seg særs egosentriske og narsissistiske mennesker burde vel for eksempel ikke komme som noe bombe? At ingen har klart å instruere skuespiller Berkley til å roe litt ned, forblir derimot et noe større mysterium som nesten bare regissør Verhoeven kan svare på.

Showgirls står seg langt bedre i dag.

At filmen likevel får så mange interessante sider ved seg i vår tid, skyldes altså en utvikling både innen filmhistorien generelt, men også oss publikums bevisste omgang med filmatiske uttrykk, popkultur og begreper som camp, satire og ironi. Showgirls blir slik et godt eksempel på en film som får helt andre, og gjerne større, kvaliteter over seg etter en viss tid. På samme måte er eksempelvis 70-tallets slashergrøssere i vår tid sjeldent skumle eller skremmende, men desto mer ufrivillig dårlige og morsomme som humoralibi og som retro underholdning.

En av vår tids virkelige dronninger av populærcamp, nemlig Lady Gaga, har eksempelvis gjort begrepet til sitt eget i en enorm stil- og artistisk egenform som man ikke bare ler av og synes er cheesy og camp, men som også beundres og som det brukes kvalitetsadjektiver rundt. Hun bedriver campbegrepet såpass bra, at man blir tvunget til å ta det seriøst og med saklig respekt. Fremveksten av popkulturelle fenomener, strømninger og bevegelser som dette, kan slik også selvsagt kobles til film- og tv. Når så Showgirls får dette langt rikere showlyset kastet over seg, ender filmen i våre dager også fort opp med å bli godt likt, like mye som latterliggjort.

Så... er, og var, Showgirls et misforstått mesterverk og en bevisst tidssatire? Undertegnede tror ikke det. Om det var en satire, ja så er filmen og regissøren i så fall merkelig lite selvrefleksiv i sin øvrig overdrevne filmatiske stil og grepene den gjør underveis. Nei, da var nok filmen mer et produkt av og offer for sin tid. Verden var ikke klar for å se underholdningsverdiene rundt filmen, muligens utover masse pupper, lår og noe å le rått og hånende av. I dag har vi imidlertid en utvidet forståelse av hva denne filmen kan tilby av underholdning og rundt hva som kan anses for å være filmatiske egenkvaliteter. Begrep og betegnelser som kitsch, camp og klein underholdning, og kvalitetene i dette, er i dag langt mer både anerkjent og en del av vår bevissthet. Det som for noen er klamt og ubehagelig dårlig, er jo som kjent for andre det aller beste ved hele livet. Showgirls vil slik alltid glitre som den store/lille mer eller mindre ufrivillige camp-stjernen den er der oppe på Hollywood-himmelen. For andre er, og forblir, dette symbol for lavmål og søppel.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Elle - Huppert eier Elle!
- Hollow Man - Usynlig underholdning i form av en slett sci-fi-thriller
- Starship Troopers - Gøy film for gutta
- Basic Instinct - Elektrisk og erotisk stemningsfilm med tilhørende mysterium
- Total Recall - Bra kul sci-fi-underholdning
- Robocop - Imponerer framdeles i uberkul framtoning

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(2,4 av 6 - 21 stemmer)

Kritikker i media

  • Showgirls
  • Filmnytdvd.dk
  • 1000misspenthours.com
  • Se og hør
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • Cinerama
  • Filmz.dk
  • Captain Charismas Filmblogg
  • Verdens Gang
  • Dagbladet

Land:

USA, Frankrike

Språk:

Engelsk

Filmselskap:

United Artists, Carolco Pictures Inc., Chargeurs, Vegas Productions

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2021 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.