Anmeldelse av Arkansas, amerikansk film fra 2020

Kyle (Liam Hemsworth) og Swin (Clark Duke) er to aspirerende doplangere som blir sendt til Arkansas for å jobbe for en beryktet og mystisk narkoboss de aldri har møtt - ved navn Frog (Vince Vaughn). Når en leveranse går fryktelig galt, må de håndtere de faretruende konsekvensene som følger.

Clark Duke har sin regidebut med denne krimkomedien som gir nok et innskudd av rednecks, machokultur, galgenhumor, stramme dongeribukser, sitater som «Let’s cut the bullshit», og sørstatsdialekter som gir hypnotiserende assosiasjoner til innavl. Her får du resirkulerte scenarioer og virkemidler man er kjent med fra regissører som blant annet Tarantino og Cohen-brødrene, men gir tidvis god underholdning uten å bringe så mye nytt til bordet.

Arkansas er som nevnt ganske ‘Tarantinoesque’ i formen. Den gir deg en god dose grafisk vold, kombinert med småfrekke vittigheter formidlet av hardbarka sørstatsdialekter. Manuset er preget av rappkjefta dialoger med hint av eksistensielle metaforer om alt og ingenting. Dialogene synes å følge en Tarantino-polert formel der samtalen introduseres ved at en av karakterene etablerer motiv, etterfulgt av en dypere refleksjon rundt hva det hele betyr, og rundet av ved frigjøring av den underliggende spenningen som gjennomsyrer samtalen. I tillegg er historien delt inn i kapitler med ikke-lineær oppbygging, omkranset av fengende musikk som gir deg alt fra The Band til spaghetti-western.

Det føles likevel mer som en hyllest enn en film som står på egne bein, og manuset mangler krutt, historien blir for forutsigbar, og karakterene for uinteressante til at den gir de helt store høydepunktene.

Mafiabossen Frog er imidlertid filmens mest interessante karakter. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med veien fra lovlydig aspirant, til hersker for lokalt narkotikaimperium, og til slutt som pensjonert eier av falleferdig bruktbutikk. Vince Vaughn er overbevisende som stoisk, utspekulert, arrogant og sigarettrøykende autoritetsskikkelse. Han er typen som har kondomer og revolver i skuffen på kontorpulten, og gir et forførende innblikk i redneck-fashion på 80-tallet.

Hovedpersonene Kyle og Swin er et radarpar med rake motsetninger, og har tidvis morsom og interessant dynamikk. Kyle hadde typisk blitt spilt av Brad Pitt dersom Tarantino hadde vært regissør; han er nemlig macho, kjekk, skjeggete, modig og kul. Simpelthen. Swin derimot er lavere på kjekkhetsskalen, ikke spesielt kul, mindre macho, og med skjeggvekst som minner mer om kombinasjonen av testikkelhår og superlim. Han har likevel en noe creepy, men sjarmerende selvtillit som gjør at han får napp av ei dame som er langt, langt utenfor hans liga. Skuespillerne Liam Hemsworth og Clark Duke har gjort det de kan med et karakterforhold som blir en smule intetsigende. 

John Malkovich har en mindre rolle som skogvokter/narkobaron, og portretterer et merkverdig vesen med store illusjoner om egen fortreffelighet. Han gir flere av filmens mest minneverdige sitater, for eksempel der han ligger i sofaen og hevder han har «the feet of Jesus Christ». Malkovich stjeler scenene han er i med sin helt unike utstråling og galskap.

Oppsummert kan Arkansas beskrives som tidvis fengende og humoristisk sørstatsunderholdning, men lener seg i for stor grad på velkjente formler fra bedre filmer.