Anmeldelse av Andre siden, svensk film fra 2020

Shirin, Fredrik og gutten Lucas har nettopp flyttet inn i et nytt rekkehus og skal ta fatt på tiden som ny familie. Når Fredrik må dra bort på et jobboppdrag, blir Shirin og Lucas alene og ofre for hendelser som både er uforklarlige og skremmende. De begynner å høre lyder fra nabohuset, og når Lucas plutselig forteller at han har fått seg en ny bestevenn som kommer til ham på natten, blir Shirin virkelig urolig.

Regissørparet Tord Danielsson og Oskar Mellander debuterer bak kamera med denne svenske skrekkisen som på papiret kan virke både creepy og uggen. Det er den dessverre ikke.

Andre siden føles nemlig som den er spyttet ut av et generisk filmdataprogram, hvor alle genrens klisjéer og grep kommer på løpende bånd. Den er til forveksling dermed lik mange andre nyere filmer i samme stil, som høstens Come Play (2020), norske Babycall (2011), den også svenskregisserte Lights Out (2016), samt føles som en bleik inspirasjon av The Conjuring- og Insidious-filmene.

For altså … det er for lite særegenheter her! Bildene er likbleike, fargeløse, mørke og iskalde. Karakterene stort sett likeså, selv om forholdet mellom pappa Fredrik og Lucas er søtt og rørende. Dilan Gwyn i rollen som Shirin er helt grei, men heller ikke hun får noe særlig mer å spille på enn dette “sett det før”-manuset og karakteren som dessverre også blir et eksempel på en egen undergenre innen skrekkfilm - nemlig "smågalne kvinner som ikke blir trodd".

Hun blir denne “hysteriske og psykisk ustabile” kvinnen, hvis syn og opplevelser ikke blir tatt seriøst av mennene rundt seg. Når skal mennene være dem som står i sentrum og opplever slikt uforklarlig?

Andre siden bruker altså genremarkører så lettvindt at vi ser hvor og hva som skal komme lang tid i forveien. Det er riktignok noen jumpscares her som vil treffe mange, men man har liksom ikke så mye valg, all den tid det er øredøvende bråkete musikk, liksom. Forøvrig er filmen veldig treig og langsom, med evinnelig fokus på bekymrede ansikter og innzoominger på lange mørke korridorer. Historiemessig føles handlingen ikke bare meningsløs, den er rotete og rar, selv innenfor sin egen skrekkboble. Det er noe greier om morskap, og forholdet mellom Shirin og Lucas som ulmer under overflaten her, men uten at man blir så mye mer klok på dette innen filmen er slutt.

På toppen av det hele påstår filmen å være basert på en virkelig hendelse tilbake i 2014. Det brukes derfor også dags- og datomarkeringer på scenene, som om det skjedde 'den og den' datoen. Ingenting, absolutt ingenting, forklarer oss eller sannsynliggjør hva og hvorfor dette skal ha skjedd i virkeligheten, og det hele fremstår derfor som et superkjipt promoteringsgrep som dere voksne i hvert fall fort kommer til å le av.

Er du derimot blant dem som har lite erfaring med skrekkfilm, eventuelt også er veldig lettskremt, vil du fort kunne ha mer utbytte av genreklisjéen Andre siden. For oss andre blir dette mer et eksempel på noe filmatisk svært uoriginalt og som fort vil irritere deg, mer enn å fenge. 

(Foto/Copyright: Another World Entertainment)