Regissør Roland Emmerich er på mange måter katastrofefilmens store frontkjemper med filmer som «The Day After Tomorrow», «Independence Day» og «2012» på CVen sin. Etter min egen smak er dette alle gode underholdningsfilmer, men som likevel mangler noe for å komme opp til høyeste nivå når det gjelder terningkast. Nå som «2012» er blitt 11 år gammel og den nå blir relansert på 4K UHD, er det på tide å ta en ny titt på katastrofefilmen som skulle overgå «The Day After Tomorrow».
Den fraskilte forfatteren Jackson Curtis (John Cusack) tar med barna på en tur til Yellowstone-parken når han får et brutalt møte med tilstanden til kloden vi lever på. Han møter her en dommedagsprofet (spilt av Woody Harrelson) som forklarer at myndighetene undergraver fakta og at verdens ende er nært forestående. I de kommende timene ser Jackson at det er fullt mulig at det var sannhet i dette, noe som forsterkes av at en av hans limousin-kunder er på vei til fly som skal fly til en hemmelig base. Når hele verden settes i bevegelse i et inferno av kaos, har Jackson ett mål for øyet: Han må få sine nærmeste til basen hvor det angivelig er bygget store skip som skal huse en gruppe mennesker ment for å overleve verdens ende…
Jeg er skikkelig glad i en vellaget katastrofefilm, men jeg ser helst at det er noe mer kjøtt på benet enn at det kun dundrer, braker og ser tøft ut. I tillegg føler jeg at jeg kan være snill med filmer som dette, med tanke på at jeg godtar en helt bråte med klisjéer og tafatte løsninger om de sørger for å ha en slags katalysator-effekt på historien. Dette gjør et grunnlag for å like en film som «2012» ganske så godt, men jeg må si at denne filmen er litt vanskeligere å ta inn i varmen. «2012» er et spektakulært skue når den først slenger på alt brenselet sitt, men det er ingen solide knagger å holde seg fast i når det først går unna. Klisjéene blir kanskje i overkant tynnslitte og selv om man kan krysse av på de fleste punktene som «katastrofilmens ABC» kan liste opp, er det ikke helt innertier.
Kanskje er grunnen så enkel at det virker som om John Cusack («High Fidelity» og «Love & Mercy») ikke helt er påskrudd for denne rolleprestasjonen. Han virker litt FOR laidback og blir med det et støyende element i stedet for å drive filmen fremover med tyngde. Ja, til og med Dwayne Johnson i «San Andreas» fungerte bedre enn det Cusack gjør i «2012». Men han er ikke alene. Amanda Peet («Identity» og «The Way Way Back») virker ikke å passe inn i filmen, noe som også gjelder for kroaten Zlatko Buric. Det vies også tid til enkeltstående konflikter som jeg ikke bryr meg spesielt meg om, tap av nære mennesker vies ikke nevneverdig med sorg og litt mange veier skal krysses for at historien skal fungere.
Det er også litt dumt at det ikke vies mer tid til forholdet og maktkampen mellom Chiwetel Ejiofors («12 Years a Slave» og «Doctor Strange») og Oliver Platts («Lake Placid» og «Chef») rollefigurer, da disse to karene har en god kjemi og en fin utvikling (på hver sin måte) gjennom filmens forløp. Hovedproblemet for Roland Emmerich sin del er altså mye valg av fokus. Hadde han rettet fokus mot de som står ut som interessante, og i tillegg klart å erstatte Peet og Cusack med to skuespillere som virkelig hadde lagt hjertet sitt i filmen, tror jeg faktisk at «2012» kunne blitt en skikkelig god katastrofefilm. Dessverre så blir filmen litt for svak, men vinner heldigvis igjen litt ære på en utgivelse som virkelig fikk stereoanlegget til å buldre, og samtidig gi 4K TVen en utfordring den likte å projisere.
Centropolis Entertainment, Sony Pictures Entertainment (SPE)