Dominic Toretto forsøker å leve et så normalt liv som mulig, sammen med sønnen Brian og Letty. Når den kriminelle mesterhjernen Cipher likevel fremdeles utgjør en trussel, må Dom og hans allierte venner til pers igjen. Plutselig trer nemlig også hans ukjente bror Jacob frem i lyset, og han har en personlig vendetta mot Dom. De to brødrene må ta et oppgjør med fortiden, samtidig som en enorm ny våpentrussel henger over dem.
Tidenes desidert mest suksessfulle bilfilmserie har kommet til film nummer ni og makter på lang vei å fremdeles underholde godt. I regi av Justin Lin, mannen bak fire tidligere filmer fra serien, maktes det enda å tilby stunt- og bilaction av ypperste klasse.
Film nummer ni begynner dog imidlertid å gi tegn til ørsmå tretthetstegn. Ikke nødvendigvis i form av kjedelig eller tam, på ingen måte, men Dominics stemme er mer dyp og rusten enn noen gang, og scenene føles mer like og uttværende enn strengt tatt nødvendig. Det er eksempelvis alt for lange scener hvor man bare kjører rett frem, lenge, og hvor flere liknende scener slik nesten slår hverandre ihjel, uten å gjøre stort inntrykk. Når filmen også tikker inn på nesten to og en halv time, føles det litt for mye av det gode.
Nå er det riktignok fremdeles imponerende å se hvordan man har stengt av storbyer som Tokyo, Edinburgh og andre steder for å lage heftige bilscener. Fast-serien har alltid hatt disse halsbrekkende og kvalitetsspekkende locationscenene som sitt varemerke, og skuffer slik ikke nødvendigvis i år heller.
Men det føles for mye, for lenge, og ikke minst virker det som om scenene er mer CGI-tunge enn noen gang. Ikke misforstå - Fast-filmene har alltid vært spekket med etterpålagt CGI, selvsagt, men denne gang føles det som om nesten alle scenene er spilt inn foran en grønnskjerm, og ikke fult så mye på ren location.
Tematikken er dessuten enda syltynn, og motivene med familiesamhold og religiøs vektlegging kan ikke sies å verken sjarmere nevneverdig lenger eller gi inntrykk av kreativ tilnærming til det som tross alt er film nummer 9 i rekken.
Når dette er sagt, har filmene alltid vært gode på integrering av flerkulturelle skuespillere i karakterene, noe som fremdeles faktisk gjør disse filmene av dette kaliberet ganske så unike. Bruken av humor treffer også godt flere steder, inkludert en herlig selvironi rundt det faktum at karakterene aldri synes å få så mye som en skramme av alt de går igjennom!
Fast and Furious 9 leverer altså igjen varene, dog kanskje i det meste og lengste utdragende slitsomme laget. Overdrivelsene tenderer dessuten å bli for dumme (vi skal til og med ut i verdensrommet her!), særlig hvor det åpenbart ikke er snakk om reelle locations og bilstunts lenger. Men filmen er desidert mest fascinerende som filmteknisk vidunder og står enda som et skoleeksempel på hvordan å lage sterk genrefilm, samt i det å oppvise hva filmmediet får til anno 2021. Historiemessig er det tynne saker dette her, og mengden og lengden er slik med på å melke kua hakket mer enn det som er godt. Men bevares… dette er jo fremdeles heidundrende actionmoro og fanbasert frieri som bare dét.
(United International Pictures/Universal Pictures)