Anmeldelse av Luca, amerikansk film fra 2021

Ved en liten pittoresk og erketypisk italiensk kystby dukker den lille og nysgjerrige gutten Luca opp fra havet. Han er egentlig et sjømonster, evig jaktet på av byens innbyggere igjennom generasjoner, men når han en dag møter på en annen sjømonstergutt i Alberto ved sjøkanten, oppdager han at de begge blir til mennesker når de stiger opp av vannet. Forvirret men også oppslukt i sitt nye eventyr, legger guttene ut på oppdagelsesferd.

Det er simpelthen umulig å ikke bli sjarmert i senk av Luca. Både gutten, og filmen. Disney-Pixar har igjen skapt noe som føles som særlig Pixar på sitt beste - unikhet, varme og sjarme. For det smaker absolutt mest av Pixar dette, og ikke Disneys ofte mer overflatiske og sukkersøte stil. Her føles ting liksom mer ekte og oppriktig, hvor karakterer sjarmerer og treffer oss, historien engasjerer, og ikke minst har filmen den velkjente Pixar-kvaliteten i å treffe voksne vel så godt som barn.

Med handlingen lagt til den italienske rivieraen, er det vanskelig å ikke kjenne lukten av saltvann og vind i håret mens Luca og Roberto sammen med andre karakterer jobber seg mot sin store drøm - å få sin helt egen Vespa-scooter!

Og er det noe som føles litt ambivalent ved Luca, så må det være den veldig utstrakte bruken av italienske stereotypier og klisjéer. Her går det mye i både spagetti, pasta, espresso, italiensk-engelsk og tilhørende fakter, så det holder. Den lille fiskerlandsbyen ser også ut som et italiensk postkort fra en fordums tid, og innbyggerne der er både fordomsfulle og konservative. 

Her har Luca og produsentene dens tydeligvis satset alt på å selge inn Italia, med stor ‘I’. Følelsen av at det funker, i 2021, blir dog litt varierende, selv om man på ingen måte blir veldig grinete på dette heller altså. Det forsøkes også å veies opp enkelte steder, som ved å vise aksept for det å være annerledes, med mer. Likevel blir det noe litt bakstreversk over alt dette, selv om vi voksne skulle klare å se igjennom fingrene rundt det. 

Luca har nemlig uansett så mange kvaliteter både innen animasjonen, det friske sommerlige uttrykket og fargene, samt tidvis herlig treffende humor, at man skal ha en rimelig dårlig dag for å bli grinete på filmen. Som Pixar-film er den også litt smårar og sær, noe som bare hever kvaliteten og gjør den enda mindre glatt. Litt synd at man ikke har jobbet mer med underliggende tematikk, detaljer og linjer, slik blant andre filmene Sjel, Innsiden Ut og andre Disney/Pixar-juveler har gjort, men Luca er uansett en varmt anbefalt godbit som gjør seg veldig godt i sommervarmen!

(Luca kan strømmes på Disney+)

Se om film er på streaming: