Anmeldelse av I onde dager, norsk film fra 2021

Ekteskapet til Lars og Lisa går ikke helt slik de hadde sett for seg. Paret tar seg derfor en tur til familiehytta for å prøve å starte på nytt og gjøre et forsøk på å få ting på stell igjen. Lars sin karriere som regissør går forøvrig dårlig, mens Lisas skuespillertilværelse gir henne få roller. Lite aner de at heller ikke denne hytteturen skal gå i nærheten av hva de hadde sett for seg, eller som de hadde planlagt…

Regissør Tommy Wirkolas sprøe voldsprosjekt I onde dager skulle visst opprinnelig bli spilt inn i statene, men ble heller flyttet til hjemtraktene i Norge grunnet koronaperioden. Egentlig vel så bra dette, for det er sjeldent å se, om noen gang (?), et slikt hardtslående voldsepos bli laget her til lands!

Ekteparet Lars og Lisa planlegger altså tilsynelatende å få forholdet på rett kjøl igjen, men går muligens også hver for seg med litt mer brutale planer i bakhodet, overfor hverandre. Historien utvikler seg etter hvert til å bli en hysterisk lag på lag-skrøne med store innslag av mørk grapshumor, blod og vold, á la ekte Hollywood-style. På godt og vondt.

Det er befriende å høre det til tider røffe manuset. Enkelte virkelig brutale enkeltscener. Og det er deilig å merke at filmen ikke har hatt et skuddredd og feigt produksjonsselskap med konservative aldersgrensesetting og restriksjoner å tenke på, på sidelinja. Virkelig! Underholdningsfaktoren er derfor ganske så stor og god, filmen igjennom.

Det er også herlig å se denne norsk-svenske kampen mellom Aksel Hennie og Noomi Rapace i hovedrollene. De er stødig og gode, et litt vel enkelt, mindre troverdig og ganske så barnslig klassisk Wirkola-manus til tross. Da passer replikkene egentlig bedre til de enda mer avstumpede karakterene til Atle Antonsen, Christian Rubeck og André Eriksen.

Tre fanger er nemlig rømt fra fengsel og klarer å rote seg bort i hytta til Lars og Lisa, noe som byr på forviklinger av den særs ekstreme sorten. Antonsens klisjéoverspillende badguy-karakter er her direkte morsom, og overdrivelsene treffer stort sett blink når det gjelder akkurat ham.

Og det er enkelt å se at Wirkola forsøker å hoppe etter Tarantino og Coen-brødrene her. Inspirasjonen er upåklagelig og rett som det er ganske så underholdende i både genremiksen, utførelsen og den bekmørke humoren. Forsøket på å bruke og repetere vulgære ord til det kjedsommelige, blir imidlertid bare en personlig greie som ikke funker særlig utover det å åpenlyst herme etter mesteren selv.  

Men Wirkola er ikke noe Tarantino. Til det er filmen for “lett” på områder som særlig gjelder karakterengasjement, avgrenset klipping, filmatisk særegen stil og fortettet form. Filmen er nemlig for lang. Location ved denne hytta er for lik og for lite varierende historien igjennom. Hovedkarakterene er greie nok, forsåvidt, men vi gis ingen grunn til å bry oss om dem. Engasjementet blir dermed påfølgende like dvaskt, mens den lange spilletiden mer gjør alt bråket slitsomt, enn oppriktig gøy. Der vi nærmest alltid får en følelse av å ville se en Tarantino-film om igjen en gang i fremtiden, der oppnår ikke I onde dager samme effekten. Så lenge bråket står på, er dette derimot heftig underholdning som godt kan anbefales. Det er som sagt sjeldent å se slik film lages her til lands, og man blir takknemlig for at i hvert fall én kar gjør det såpass bra.  

(Foto/Copyright: SF Studios)

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Violent Night - En velfylt hyllest til en retro julegenre.
- Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta - Ørlite mer morsomt enn førsterunden
- What Happened to Monday - Wirkolas familiesaga om de syv søstre
- Død snø 2 - Villere og sykere oppfølger som overøser seg selv til det verre
- Hansel and Gretel: Witch Hunters - Leken og rotete grøt fra Wirkola
- Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa - Skivebom!
- Død Snø - Annerledes zombiefilm med sjarm
- Kill Buljo - The Movie - Får deg til å le innimellom