Anmeldelse av Mine naboer Yamadas (Hôhokekyo tonari no Yamada-kun), japansk film fra 1999

Familien Yamada er en typisk middelklassefamilie som vi følger gjennom livet deres. Vi er flue på veggen i deres mange familielivsituasjoner. De har mye du kan kjenne deg igjen i fra familier flest, men foreldrene viser at de kan være ganske så barnslig de også når ting ikke går deres vei for å takle de mange hverdagsutfordringer og problemer. Og som vanlig går livet opp og ned, som for de fleste andre, for den litt merkelige familien...

Dette er en film av animatøren Isao Takahata. Han hadde et stort samarbeid med mesterfilmregissør Hayao Miyazaki, som sammen startet det legendariske animasjonsselskapet Studio Ghibli sammen i 1985. Filmen er gitt ut av Studio Ghibli og regissert av Takahata, som har gitt oss geniale verk som Ildfluens grav fra 1988 og Fortellingen om prinsesse Kaguya fra 2014. Mine Naboer Yamadas er ikke like gjennomført, men treffer utrolig bra på sitt beste og beviser at dette er en film med både hjerte og sjarme, slik en god animasjonsfilm ofte skal være.

Det er mye livsvisdom i filmen. Liker hvordan filmens plott er lagt opp. Det er mye bilder for å beskrive det som skjer på ytterst underfundig og morsomt vis. Som når vi hører en bryllupstale som blir fortalt billedlig på svært kult vis. Filmen er ganske godt formidlet og er litt mer underfundig og annerledes enn annen tegnefilmanimasjon jeg har sett. Dette er full av forskjellige typer historier fra livet. Det er alt fra hverdagslivets gleder, sorger og ellers mer typiske saker. Og selv om det er sentimentale øyeblikk er det også en del humor også og alt er formidlet med en real porsjon varme som bløter opp hjertet ditt.

Tegnestilen er ganske eksperimentell og tegnet med akvarellfarger som gir et meget lysat preg på filmen visuelt sett. Alt er godt tegnet med en kunstnerisk stil på streken, en stil som kan minne bittelitt om knøttene bare mer variert og med innslag av elementer som er totalt fri og annerledes det meste annet. Noen ganger får du bare et lite utsnitt av bildet og det tegnefilmen viser er bare det som er viktig for å formidle noe. Det er litt kult at tegnefilmen viser minst mulig av bakgrunner og detaljer i bildet, men likevel nok til at du ikke føler du mangler noe. Dette vitner om dyktige animatører som vet hva de gjør og bruker all sin kreativitet for å treffe oss.

Filmen ble dessverre ikke den suksessen i Japan, som Studio Ghibli regnet med, til tross for relativt gode kritikker jevnt over av media. Og filmen skiller seg ut med en tegnefilmstil som kan se litt enkel og barnslig ut i sterk kontrast til innholdet. Filmen er full av korte historier fra livet til familien Yamada, men filmens svakhet er at det ofte er litt lite struktur på det hele og at historiene burde hatt mer helhetlig sammenheng i historiefortellingen, til tross for en fin rød tråd i verket. Musikken er også ganske sjarmfull og stemningsfull på en måte du gjerne nynner med på

Konklusjon
Personlig ble jeg raskt grepet og fenget av hva filmen gir meg. Filmen er både morsom, trist og varm, men det mangler det siste lille ekstra for at jeg skal synes dette er helt magisk. Misforstå meg rett, fordi dette treffer utrolig bra på sitt beste, men det er ikke alle historiene som jeg føler er like gode og relevante. Men det er kanskje slik det er i livet også at det ikke er alt som føles like spennende, selv om jeg ikke tror det var helt det filmskaperne prøvde på å få til. Likevel skiller denne animasjonsfilmen seg kraftig ut i mengden på stil og utforming. Skulle ønske det var en mer helhetlig historie, selv om filmen leverer på både sjarme og treffende rollefigurer. Derfor ruller jeg en finfin firer på terningen.

Se om film er på streaming:

Fortellingen om prinsesse Kaguya - Sjeldent vakker, enkel og uforglemmelig animasjon

Grave of the Fireflies - Svært rørende, trist og vakkert