Sonics iboende behov for å leke helt får virkelig kjørt seg når Dr. Robotnik returnerer og har med seg en hardtslående ny partner, Knuckles! Det ondsinnede radarparet jakter på en grønn smaragd, hvis krefter kan ødelegge sivilisasjonen. Samtidig får Sonic selv også en helt ny partner når Tails også plutselig dukker opp.
Oppfølgeren til den nokså vellykkede og sjarmerende Sonic fra 2020 har fremdeles sin sjarm, vidd og snert, men denne gang blir gnålet både alt for langt, og uinteressant, i lengden og mengden.
Det visuelle kvalitetsnivået er for det første ujevnt til stede, også denne gang. For av og til ser CGI og dataarbeid tydelig halvdårlig ut, mens det i neste bilde eller scene kan se fantastisk bra ut igjen. Øye- og synslinjen til menneskekarakterene og Sonic-figurene er dessuten påfallende feil flere steder. Noe av nøkkelen til å få et bedre jevnt nivå i filmen generelt, kunne muligens ha vært å korte betraktelig ned på filmen, en film som overtydelig er alt for lang.
Det er nemlig sjeldent at det føles så tydelig at en film både er totalt overprodusert, for lang og har fått et irriterende ukritisk manusarbeid. Med sine drøye to timers spilletid, burde filmen vært minst 30 minutter kortere. Først og fremst ville undertegnede kuttet helt bort et visst bryllup, hvor scenene føles både helt meningsløse og ikke henger på greip rent historiemessig overhodet. Det er slike ting som både drar ned hele filmen, samt altså avslører at noen har hatt problemer med å sette ned foten, flere steder.
Det ironiske er jo at det burde vært både billigere, og/eller gitt filmen et kvalitetsløft, å nemlig korte kraftig ned på den. Hvorfor det stadig vekk er slik at mange amerikanske underholdningsfilmer er alt for lange, forblir et foreløpig mysterium. Sonic 2 er i hvert fall altså et godt eksempel på en film som kunne trengt en strengere klippehånd.
Ser man bort i fra dette, kommer historien langt bedre til sin rett mot slutten, med en heidundrende fengende, storslått og Sonic-verdig avslutning, en type scener førstefilmen egentlig var i mangel av. Her føles filmen også endelig litt mer ut som et spill, og karakterene kommer mer til sin rett. For det er til alle de meningsløse og kleine digresjonsscenene innimellom, at man rister mest på hodet. Humor, snert og musikk er tidvis heldigvis fremdeles godt tilstede, og de aller minste vil nok storkose seg uansett, for her er det mye action (og bråk) for pengene. Måtte neste film bli litt strammere i strikken, vennligst, for en tredjefilm, ja den kommer garantert.
(Foto/Copyright: Paramount Pictures and Sega of America)