Nå har det gått en del år siden vi så Jackass-gjengen sist og det er uten at jeg har savnet dem nevneverdig. Det ble kanskje litt mye av dem en periode (med flere av de involverte som fikk sine egne serier osv.) og det toppet seg da det kom alle mulige andre varianter av konseptet Jackass, som ikke akkurat fant opp kruttet på nytt. Nå er Johnny Knoxville og gjengen tilbake sammen med gamle og nye bekjentskap for å skape litt humor på bekostning av mer eller utspekulerte måter å skade seg selv på.
Etter over 10 år er de tilbake. Johnny Knoxville, Steve-O, Wee-man, Preston Lacy, Christ Pontius, Dave England og alle andre. Det er på tide å vrenge seg rundt i sofaen i sympati-smerte når Jackass-gjengen forsøker å skape minner for livet ved å finne finurlige måter å ødelegge kropp, sjel og apetitt på. Ingenting er forandret når den velkjente gjengen prøver seg på en kavalkade av nye stunts.
Det er aldri lett å forsøke å skrive ned noen ord i form av en enkel anmeldelse når det kommer til filmer som dette. Jackass-gjengen gjorde ville og helsprø stunts til sofakos for et par tiår siden og har holdt et jevnt kjør til det omsider sa stopp etter den tredje Jackass-filmen. Etter den tiden har jeg aldri følt på noe savn eller behov for noe mer, men jeg må si at det faktisk var ganske så hyggelig å se igjen gærningene med alle deres nye påfunn. Et par nye fjes dukker også opp i mer eller mindre sentrale roller rundt den allerede etablerte gruppen, som også smaker litt på et lite tomrom etter både bortgangen til Ryan Dunn og avskjedigelsen til Bam Margera. Det er liksom noe som mangler.
Men til tross for dette har sjefsgjøk Johnny Knoxville klart å skrape sammen nok gærne folk til å dra i gang stunts som ligner mye vi har sett før. De har enkelt å greit gjemt bort innovativitet til fordel for den formelen som fungerte godt gjennom tidligere utgitt materiale. De har derimot klart å få innpass til å gjøre en ganske så idiotisk og spektakulær åpningssekvens samt at de også får bruke Paramount sin legendariske filmtomt til å gjøre et stunt. Kanskje er det for å la en gjeng, som har håvet inn mye penger på pur dumhet til et velrenomert filmselskap, gå ut med et lite og ærverdig smell? Jeg vet ikke tanke bak, men det er i hvert fall hyggelig å se at de får innpass også her.
Filmteknisk er det ikke mye man kan pirke på for «Jackass Forever». Det er et dokumentarisk preg over hele filmen, hvor en regissør og et filmcrew filmer alt det bisarre som Jackass-gjengen finner på. Enten om det er intetanende deltakere som får 30 liter med grisesperm over hodet eller om det er å spise sushi fra en overvektig mann som har løpt rundt med disse sushibitene i alle sprekker man kan tenke seg, så er det en film hvor tull, tøys og særdeles uhøytidelig samhold blir fanget opp på film. Det er ikke noen priser å gi ut til filmfotografer, klippere, regi eller manusforfattere. Her er stunts. På film. Og det gjør vondt å se på. Terningkast tre.