Anmeldelse av Grandmother (Juniper), new zealandsk film fra 2022

Sam er en rabiat og selvdestruktiv tenåring som både blir suspendert fra skolen og har problemer med å takle morens nylige bortgang. Når en dag hans alkoholiserte og vanskelige bestemor kommer for å bo hos han og faren over sommeren, får livet til begge en brå vending.

Forholdsvis ukjente regissør Matthew J. Saville omfavner sentrale kjerneelementer med livet i dette som er hans langfilmdebut som regissør. Viktige og berørende sider ved det å eldes, enten man er ung eller gammel, er en viktig tematisk linje. Far-sønn forhold, familiebånd, sorg og hvordan man takler motgang i livet, skildres både rørende, sterkt og troverdig!

I hovedrollene står ringrev Charlotte Rampling som den både frekke og egoistiske farmoren Ruth, en dame med en giftig tunge (originaltittel er Juniper, som er navnet på den giftige einer-busken), som i starten kan virke som familiens desiderte hespetre, og som heller ikke gidder å legge skjul på det.

Rampling nagler, som nærmest alltid, også denne rollen. Hennes sterke ansikt og tilstedeværelse føles som skapt for denne karakteren, men hennes Ruth skal også ha mer å by på, enn kun bitterhet og snappy replikker. 

Hennes barnebarn i Sam, spilles av bedårende George Ferrier, også han et nokså ukjent navn, men for en skuespiller!

Ferrier tilfører noe sårt, mykt og emosjonelt inn i sin karakter, hvis liv ikke går helt på skinner for tiden. Han oppviser et spenn i sitt skuespill som, godt hjulpet av et smart, realistisk og nydelig manus, gjør karakteren George til noe empatisk menneskelig det blir umulig ikke å like.

Karakterenes, og historiens, utvikling er både realistisk skrevet og narrativt troverdig skildret, og forholdet mellom George og Ruth vokser stort etter hvert. Det er her, i måten disse to menneskene formes og utvikler seg, at filmen skinner som best. Bestemor Ruth er også etter hvert et menneske man ikke klarer å la være å både beundre, mislike, og elske, på én og samme gang. 

Det kan være lett å anta at dette er en psykologisk thriller, ut ifra blant annet plakaten, men Grandmother er ikke noe lett og enkel thriller. Det er en historie og film som veldig lett kunne gitt etter for enklere og billigere underholdningstriks, men som heldigvis ikke gjør dét. I steden er den, blant mye, dypt rørende, knakende godt spilt, og et smart skrevet drama om meningen med livet, og hvordan man kan velge å takle dets mange slag i trynet. 

(Foto/Copyright: Another World Entertainment)