Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi en bedre brukeropplevelse. Se link over for hva informasjonskapsler brukes til.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av Olsenbanden - Siste skrik!, norsk film fra 2022

Komedie, Kriminal, Familie

Omtalespalte: Kinofilm

Les flere kino-omtaler med mer.
Underspalter:
- Komedie - Les flere.

Verre enn fryktet.

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 31.08.2022]

Selv om Oslo er blitt en større og mer moderne by, er Egon, Benny og Kjell på stadig ny jakt etter det store kuppet. Egons nye plan innebærer å gjøre innbrudd på Munchmuséet og stjele selveste Skrik-bildene! Dette er det imidlertid også noen andre som får lyst til, og opplegget til Egon går ikke nødvendigvis helt etter planen.

Annonse:

Hjelpes… hvor skal man begynne? Å se Olsenbanden tilbake, i forholdsvis ny drakt, er en så ambivalent og frustrerende opplevelse, at man underveis nærmest brenner innvendig. Ikke av iver, engasjement eller glede. Mer av frustrasjon, skuffelse og utallige andre tanker i hodet, på én og samme gang.

Som hvorfor… Hvorfor?! Å ville videreformidle én av norgeshistoriens største kulturskatter til et nytt publikum og forsøke å gi den en ny innpakning, er en ærlig sak, dog ikke nødvendigvis en berettiget og liv laga én.

Olsenbanden - siste skrik føles nemlig ikke å funke verken som en remake av originalen(e), ei heller funker den som isolert komedie anno 2022. Spesielt ikke anno 2022.

Mye av grunnen til dette er som følger… Olsenbanden-filmene hører til en annen tid. Kan virke opplagt, joda. Men Knut Bohwim sin endeløse rekke av filmer om Egon, Benny og Kjell var laget i en annen filmhistorisk tid, hvor eksempelvis filmatisk realisme var noe ganske annet enn hva den er i dag. Det var slik man sa “pytt, pytt” til, og så igjennom øynene med, til fordel for tidvis ellevill underholdning vi her til lands sjelden, eller aldri, hadde sett på norsk film før.

Det vil si… ikke at de originale filmene heller noen gang var særlig realistiske, misforstå rett, men tullballet, ulogikken og Egons mange hysteriske planer, slapp bedre unna med det, blant annet fordi filmmediet ikke enda var kommet så langt i hva filmatisk realisme altså er, pr. i dag.

Ei heller var publikum så erfarent som vi er i dag, og følgende var det mer naturlig å forstå at man likevel klarte å more seg. Men i dag, altså… Når Egon Olsen eksempelvis fremdeles anno 2022 forsøker å legge en “perfekt” stoppeklokke-plan, er det til en endeløs rekke ulogiske ledd, hvor ingenting overhodet ville ha fungert, sånn realiteten. Likevel har Egon altså klokketro på galskapen, mens gladnaive Benny og Kjell sitter og er hjertens enige. 

Sånn sett speiler også denne nye filmen originalene finfint, si. Problemet som likevel melder seg er spørsmålet - er det nødvendig å skrive historien såpass urealistisk? Hadde Egon heller fremstått som ravende gal i hodet, litt mer i retning Arve Opsahls versjon, ville mye av denne ulogikken virket morsom og delvis forståelig. Problemet er at Baasmos Egon fremstår nokså normal, tam og for lite rar, og ergo er ulogikken heller ikke like forståelig og troverdig. Parallelt er det som utfolder seg på lerretet heller ikke særlig morsomt, engasjerende eller heftig nok. 

Når man mer sitter og vrir seg i stolen over hvorfor ingen stopper disse galne mennene, som tydeligvis er helt på kjøret, ja da føles det liksom ikke helt riktig, for å si det mildt. Egon, Benny og Kjell er nemlig ikke oppdaterte i det hele tatt (bortsett fra i valg av el-bilen de kjører rundt i), mens 98% av alt rundt dem likevel er moderne, teknologisk oppdaterte, og liknende. Forstå det den som kan. Enda mindre - le av det, den som klarer. 

Men, før du tenker at undertegnede ikke kan eie snev av humor… Flere av bikarakterene her har faktisk herlige tilsnitt av den sårt tiltrengte humoren denne filmen kunne hatt så voldsomt mye mer godt av. Lisa Tønne, i rollen som superskurken “Bøtta”, er eksempelvis så filmklisjéaktig herlig at hun faktisk blir morsom. Og Charlotte Frogner skal i det minste ha for å gjøre Valborg såpass annerledes at hun kan sies å funke greit, isolert sett. Undertegnede er også veldig svak for Vidar Magnussen sin sære stil og humor, noe som også gjør karakteren Hermansen, sikkerhetsansvarlig for Munch-muséet, til en av de mer rmorsomme karakterene.

Derimot finnes ikke hovedpersonene selv særlig festlige. Baasmo er visuelt lik Arve Opsahls Egon, joda, og fint er dét, men sistnevnte maktet i det minste å være mer crazy, både i spillestil, uttrykk og i utbrudd. Baasmo blir, litt som seg selv som skuespiller - mild, ufarlig og for flat til å vekke særlig engasjement.

Det savnes i det hele tatt langt mer særegen galskap her, både i karakterer, manus, regi og helhet. Selv om trespannet i front er “rare”, blir det mer som i utdatert rare, ikke galskaps-rare, slik opprinnelige Egon og Dynamitt-Harry eksempelvis var. John Carew og Elias Holmen Sørensen som hhv. Benny og Kjell, er heller ikke noe å dra på smilebåndene over. De bare er der, liksom. 

Det etterstrebes forsåvidt flere vellykkede nikk og pek tilbake til fordums Olsenbanden-tid underveis. Sikkert noe mange vil glede seg over dette. Samtidig heller ikke noe mindre enn hva man hadde forventet. Egon, Benny og Kjell fremstår dog i dag bare eksentriske, men utrolig nok uten at noen rundt dem synes å heve på øyenbrynet over dem. Hele den kollektive virkeligheten som speiles er så naiv og godtroende, at man skal ha lav list for å sette veldig stor pris på dette universet.

Olsenbanden - siste skrik, blir dermed en type opplevelse hvor man selv også føler for å skrike. Som film-elskende person, og kritiker, spør man seg nemlig om det er noe som helst motivasjon for å lage en film som dette, hadde det ikke vært for originalenes enorme filmkulturelle posisjon. Det er jo nemlig skrikende tydelig at dette ikke hadde funket, ei heller uten Olsenbanden-arven i bunn her. Da ville en historie om tre utdaterte raringer som dette virkelig ikke tatt seg bra ut. Så, hva annet enn å lage en nyversjon av en elsket film- og kulturskatt ligger bak dette prosjektet? Etter å ha sett Siste skrik blir man veldig i tvil. Dessverre ligger det sikkert an til flere filmer her, for akkurat som med regissør Hallvar Bræins Børning-filmer, har de det med å bare komme tilbake, og tilbake. Av “uante” årsaker. Fjoråret var tidenes beste norske filmår, uten tvil. Høsten 2022 starter med dette ikke i nærheten.

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon/Nordisk Film Procution)



Se om film er på streaming:



Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Børning 3 - Mer bilmoro nedover kontinentet.
- Børning 2 - On Ice - Variert og morsom oppfølger
- Børning - Godt nivå på norsk svidd gummi
- Giganten - Vakker skildring av en stor personlighet

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,3 av 6 - 18 stemmer)

Kritikker i media

  • Olsenbanden - Siste skrik!
  • Verdens Gang
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Haugesunds Avis
  • Hamar Arbeiderblad
  • KinoMagasinet
  • Dagbladet
  • Adressavisen
  • Aftenposten
  • Aftenbladet.no
  • Skont Productions (Youtube)
  • Bergens Tidene
  • Filmfront

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2022 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.

   Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES