Anmeldelse av Black Panther: Wakanda Forever, amerikansk film fra 2022

I kjølvannet av kong T’Challas død, må dronning Ramonda, prinsesse Suri og de andre fortsette med å beskytte Wakanda fra utenforstående verdensmakter. Landets overlegne forekomster av det mektige metallet Vibranium, gjør Wakanda til mål for stadig flere maktkåte nasjoner og ledere. Så også i tilfellet med Namor, lederen av en skjult undersjøisk nasjon, hvis mål er å ekspandere sin makt også på overflaten. 

Fire år etter at den første Black Panther-filmen gjorde supersuksess, vender regissør Ryan Coogler tilbake med samme cast, bortsett fra tittel- og hovedrolleinnehaver Chadwick Boseman som så uventet gikk bort i 2020. Wakanda Forever starter med en rørende og sterk åpning som nærmest blir som en skrikende nødvendig hyllest av en av Marvel-universets største stjerner. 

Tilbake står mor Ramonda og lillesøster Suri, og handlingen sirkler rundt ettermælet, familie- og maktkonstelasjonen etter T’Challas død. Historien tar seg veldig godt tid til å skildre særlig Ramonda og Suris posisjon og tanker om nåtiden og fremtiden, før så noen nye karakterer bakes inn i utviklingen. Generelt går det lang tid mellom action- og spenningsscene, noe som vil by på en utfordring for de mest actionsultne.

Dette bringer oss til noe av det særegne med Black Panther 2 - den er som en blanding av en Marvel-film, men også et langt mer dialog- og karakterdrevet familiedrama. Det føles derfor litt underlig med denne tilnærmingen, for her vil mange garantert falle av lasset og miste interessen på veien.

Ikke at Marvel og co trenger å ta hensyn til dette selvsagt, men det oppleves som litt underlig, all den tid Black Panther først og fremst er en gigantisk underholdningspakke av et univers. Etterhvert mister nemlig også fremdriften, tempo og handling “schwungen” over seg, og det blir rett og slett kjedelig i større deler av filmen.

Innen manus repeteres det ting gang på gang, som viktighetene av å stå samlet fremfor å krige, og hva man risikerer å tape ved å la konflikter få eskalere. Problematikken knyttet til Vibraniumsrikdommen og at man ikke må la vrede og sinne ta overhånd, er også elementer som pensles ut til det kjedsommelige her.

Det brukes samtidig lang og god tid på karakteretablering og relasjoner, noe som i seg selv ofte er bra for hele historien. Prinsesse Suri går eksempelvis igjennom en personlig reise som føles nødvendig, og god, for historien. Men på veien føles det ironisk nok også som at disse ellers så hardtslående karakterene mister både energi og driv underveis, i hvert fall frem til sluttdelen hvor ting heldigvis tar seg litt opp.

Black Panther 2 oppleves derfor også langt mer voksen enn de fleste andre Marvel-filmatiseringene. Ikke bare grunnet dette utdratte i tempo, dialoger og karakterfokus, men også fordi det lekne innen action og ikke minst humor ikke er like jevnt tilstede. Det er bakt inn humor i enkelte scener her, og godt er dét, men man savner virkelig mye mer av sorten. Undervannsverdenen med byen Taloka i sentrum, er forøvrig spennende som nytt innslag, men får en litt Avatar-light følelse over seg, nå bare to måneder før Avatar 2 slippes på verdens kinoer. 

Som voksen tilskuer blir man litt ambivalent til denne oppfølgeren underveis. Det er unektelig kult at Wakanda Forever fortsetter å pløye nye marker i hva kulturell- og etnisk representasjon angår, virkelig, for det får noe befriende “nytt” og annerledes over seg. Det er lett å være regelrett skitlei det meste av Marvel-filmer nå, men Black Panther fortsetter å skille seg herlig ut.

Filmen går sine egne veier, og unnslipper det som ofte kjennetegner denne typen filmer, nemlig forutsigbarhet fra start til slutt, og den repeterer heldigvis ikke bare suksessen til førstefilmen. Samtidig går mye av dette unektelig ut over tålmodigheten vår og underholdningskvalitetene. 

Audiovisuelt er filmen knallfin, mer fargerik og variert enn svært mye annet i gata. Med et eksotisk lydbilde og den Oscar-vinnende musikken til svenske Ludwig Göransson over lydanlegget, oppstår det fryd for ørene og dette fargelegger universet ytterligere. CGIen er derimot litt varierende og kunne med fordel vært enda mer overbevisende. Trolig skyldes mye av dette at stadig mer gjøres foran en grønn skjerm fremfor på locations og/eller i et mer fysisk kulissebasert studio. Og det er dumt, for det merkes dessverre også i denne filmen. 

Tilbake står en tematisk dyster og sorgtung affære, men hvor et smellvakkert bakteppe av visuell fargerikdom, detaljerte kostymer, kulturelle innslag, lyd og musikk heldigvis fremdeles gjør at Black Panthers univers er et befriende annerledes Marvel-univers. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at med filmens alt for lange spilletid på 160 minutter, burde man drept noen darlings på veien, for slik å stramme til tempo, narrativt driv og dermed også hele underholdningsopplevelsen et godt hakk.

(Foto/Copyright: Marvel 2022)

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Black Panther - Spektakulær og kompleks, i en annerledes superheltfilm!

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Black Panther - Spektakulær og kompleks, i en annerledes superheltfilm!
- Creed - The Legacy of Rocky - Vellykket og viktig oppdatering og fortsettelse på Rocky-sagaen