Anmeldelse av Jacobs inferno (Jacob's Ladder), amerikansk film fra 1990

Vi følger Jacob Singer som har vært i krigen i Vietnam og har en del vonde minner fra krigen som har skadet ham for livet. Nå lever han i New York City. Han ser mange syner og begynner litt etter litt å miste fotfeste med virkeligheten. Han får heller ikke så mye hjelp av sin vakre kjæreste som skaper full forvirring for hennes mange intriger som hun vikler ham inn i. Det er duket for Jacobs verden som rakner litt etter litt og blir som en grøt han ikke kan skille på fortid, nåtid og samt virkelighet og drøm, og det eneste han kan forholde seg til er hans krigskompis fra Vietnam…

Du merker at hovedpersonen sliter psykisk og dette er en annerledes krigsfilm. Han virker å ha problemer med flashback fra krigen i Vietnam. Hovedpersonen lever i et konstant mareritt der han ikke kan skille på hva som er virkelighet og bare vonde minner. Han har demoner i hodet. Det han opplever rundt ham er skremmende saker, så dette blir med det som en dramafilm med også elementer av en psykologisk thriller. Vi følger Jacob fra alle hans minner fra livet i alle stadier og disse smelter sammen etter hvert og da er det vanskelig å skille alt fra hverandre.

Dette er bygget opp som en dramafilm med en del skrekkfilmscener som gjør dette til en ganske så spesiell affære. Det er lite dialog i starten og filmen begynner tidlig på å vise oss hovedpersonens åpenbare syner som i en real skrekkfilm fra hans hode. Og jo mer man ser, jo mer skjønner vi at Jacob virkelig begynner å miste kontrollen over livet og den verden vi andre lever i. Skrekken blir mer og mer fremtredende og dette skiller seg mer ut i mengden av mer tradisjonelle skrekkfilmer. Dette har med andre ord mer rot i virkeligheten og blir som en skrekkfilm som kun foregår i hodet på Jacob, og vi får se hva han opplever.

Tim Robbins spiller hovedrollen og det gjør han på svært passende vis. Han føles som en genuin karakter jeg tror på. Av andre kjente navn på rollelisten treffer vi Jason Alexander fra Seinfeld og Ving Rhames fra 'Pulp Fiction'. Begge i små roller. Regien er ved Adrian Lyne, som kanskje er mest kjent for filmer som Farlig Begjær og Flashdance. Men selv om de nevnte filmene er større klassikere på alles lepper, så er dette den filmen av Lyne jeg synes skiller seg mest ut og føles som den beste av hans filmer. Jeg angrer på at jeg ikke så denne filmen før nå, fordi dette er litt av en skatt som bare venter på å bli oppdaget.

Det er en god dybde i filmen der man pusler litt sammen i hodet hva som virkelig er tilfelle og ikke. For min del liker jeg filmer der man må tenke litt og skjønne hva man egentlig opplever. Vi får mer kontroll på hva som har skjedd etter hvert og filmen utvikler seg utover og har en bra fremdrift. Med andre ord er dette en meget gjennomført affære som blander både innslag fra skrekkfilmer, thrillere og dramafilmer som 'A Beautiful Mind' og lignende der folk mister taket på virkeligheten.

Konklusjon
Denne filmen digget jeg å se. Den er laget på en passe skrudd til måte, som også har en del rot i virkeligheten. Skrekken føles ikke så skummel når vi skjønner at han bare ser det for seg. Likevel er skrekkscenene bra gjennomført og hadde vært mer skremmende om stemningen hadde vært mørkere i filmen. Slutten er også meget spesiell og skaper en solid ende på visen som jeg ikke kunne forutsett. Med andre ord er dette en solid totalpakke som leverer varene. Hadde jeg sett denne filmen når den kom, hadde dette vært en film jeg hadde digget den gangen, men jeg synes filmen har en del elementer jeg fremdeles omfavner og anerkjenner at filmen har en del å fare med.

Se om film er på streaming:

Lolita - Kontroversielt innhold med forbuden frukt, men godt laget

Farlig Begjær - Sidespranget han aldri glemmer...

Flashdance - Oser innimellom av danseglede