Anmeldelse av Natt, norsk film fra 2022

Emma jobber selv som lege, men får beskjed om at hun kun har noen måneder igjen å leve grunnet kreft med spredning. Hun er alenemor til to små barn og føler hun må rydde opp i livet sitt, før det er for sent. Hun må blant annet hindre at den voldelige eksmannen sin får barna etter hennes død.

Vel… regissør Mona J. Hoel (Når nettene blir lange og Salto, salmiakk og kaffe) kommer ikke akkurat drassende med noe feelgood-film, si, men selv om tematikk og historie går rett på det dystre, vokser ting mer og mer på oss etterhvert som minuttene går. 

Den første delen av filmen er dog fæl. Den klarer aldri å riste av seg et nærmest “studentfilmaktig” amatørpreg av famlende, letende og arketypiske markører, hvor narrativet hopper hodestups ned i Emmas plutselige livsendring. Her pøses det på med oppstykket klipp og regi, et pompøst alternativt lyd- og musikkbilde, overdrevet skuespill som føles teatralskt, og som sagt en alt for kjapp utvikling hvor vi ikke har sjanse til å føle noe for Emma fordi vi rett og slett ikke kjenner henne særlig. Enda.

Ekstra sørgelig skal det også bli når man skjønner at dette er skuespiller Jørgen Langhelle (Falk, Emmas eksmann) sin siste filmjobb før han så overraskende og brått døde i august 2021. 

Som film er Natt likevel åpenbart viktig. Det er blant annet sjeldent å se tematikk som dette skildret så nakent, ærlig og nærmest dokumentaraktig. Samtidig er det lett å se for seg at mennesker med liknende og beslektede problemer kan få en etterlengtet og i ytterste fall livsviktig energi, mot og vilje til å gjøre viktige grep i sitt eget liv etter en slik filmopplevelse.

Dette er også noe som alt for sjeldent trekkes frem som positivt og viktig med eksempelvis true crime-produksjoner. Slike blir nemlig langt oftere skjelt ut og får passet sitt påskrevet som “sosialporno” av verste sort, mer enn at de også kan hjelpe mennesker i lignende situasjoner. 

Natt blir slik en nesten unik film i norsk målestokk, samtidig som det heller ikke er til å skyve under en stein at den tidvis, og særlig i første del, lider under et amatøruttrykk, en overdrevet tydelig tilnærming, og en alt for rask skildring, hvor vi verken rekker å bli kjent med Emma eller føle så mye for henne, som hun tross alt hadde fortjent. 

Dette går seg derimot bedre til etter hvert, og Natt funker finfint bedre når den får et roligere og mindre “kunstnerisk” alternativt preg. En scene fra et politiavhør, hvor Emma snakker med etterforskeren Asbjørn (Henrik Rafaelsen), er eksempelvis befriende enkel, og derfor også medrivende.

Det er først her at historien og karakterene griper undertegnede, noe som også skjer i den like nakne og rett frem-aktige rettssak-scenen, senere i historien. Her blir vi ikke like forstyrret av et påtrengende filmspråk, som mest føles irriterende og overskyggende handlingen. 

Natt er også god til å påvise hva voldsofre går igjennom emosjonelt og tankemessig. Den adresserer slik mange viktige spørsmål, samt høyst vanlige og stygge fakta rundt hvordan mange oppfører seg, reagerer og agerer når man blir utsatt for partnervold. 

Ellers er spesielt forholdet Emma utvikler med politi og etterforsker Asbjørn et finfint innslag av menneskelig varme og dedikasjon, og det er direkte kult at også politiet (for én gangs skyld) fremstilles som seriøse og dedikerte. Nå er filmen riktignok laget i samarbeid med politiet, så at disse fremstilles slik, er på den annen side kanskje ikke så rart. Men det er like fullt viktig at også denne politi-delen av historien er med slik, for å skape troverdighet og kredibilitet til at politiet vil ta deg seriøst, om du vurderer å anmelde en voldsmann- eller kvinne. 

Selv om Natt er aldri så viktig, pirkes det litt for overfladisk i overflaten her og der. Offerets reaksjon, tolkning og passivitet overfor sin livssituasjon er nok både troverdig og ganske så vanlig, men stort lengre ned i fenomenet kommer vi med Emma ikke. Ikke minst blir vi lite klokere på voldsmannens motiver og krefter som driver ham til dette. Man kan også stille spørsmål ved om kreft- og dødsdiagnosen var nødvendig for filmens voldstematikk, noe som selvsagt kan være både/og, sett sånn i ettertid. 

Men Natt er like fullt altså både viktig og takknemlig som film, først og fremst fordi den skildrer noe som ofte er tabubelagt og kanskje mer et “hysj-hysj”-fenomen i samfunnet vårt. Sånn sett kan en film som dette bli både livsviktig og motiverende for enkeltmennesker til å ta grep, viktige steg og starte en prosess de kanskje ikke hadde orket å ta, før de så en slik film. 

(Foto/Copyright: Norsk Filmdistribusjon)

Se om film er på streaming: