Vi følger mannen som etterhvert blir kalt Giliap av kongen på arbeidsplassen, som kaller seg for ‘Greven’. Sammen jobber de på et nedslitt svensk hotell i en by. Greven har en finger med i spillet i det meste som skjer på hotellet og livet rundt arbeidsplassen. Alle liker ham og han tar alle under sine vinger. Giliap er en person som jobber som kelner, men gjør lite ut av seg. Han er sjenert og ikke akkurat en som er damenes Jens, selv om han ser bra ut. Etter hvert blir han kjent med den vakre servitøren Anna, selv om han ikke vet hvordan han skal kommunisere med henne. Der går det langt bedre for Greven som er en Casanova av rang, så spørst det om Giliap vil finne sin plass i livet…
Regien på filmen er av den svenske, kompromissløse mesterregissøren Roy Andersson. Han er nok mest kjent for verket ‘Sanger fra Andre Etasje’, fra 2001 som høstet mye gode kritikker og skapte en ny Andersson-bølge av filmer. Roy Andersson er jo også en meget spesiell regissør som har hatt en ‘bråkete’ karriere. Det vil si at han gjorde stor suksess med sin debutfilm, for så å møte på motstand i film nummer to, ‘Giliap’, som floppet. Det gjorde at han ikke fikk lage film igjen slik han selv ville. Derfor lagde han rett og slett bare reklamefilmer de neste 20 årene, slik at han igjen kunne finansiere sine egne filmer og gjøre alt slik han ville, uten å gå på kompromiss med kunsten. Og det har Roy Andersson lykkes med.
Jeg har sett en ‘En kjærlighetshistorie’ fra 1970 og det er en helt annen film enn dette. Etter å ha sett Sanger fra Andre Etasje, som er min ynglingsfilm, så var jeg litt overrasket over ‘En kjærlighetshistorie’ som er såpass lite Roy Andersson, slik jeg kjenner ham fra ‘Sanger’. Den har fremdeles lange tagninger og er pen og leken, men ‘Giliap’ er mer lik som ‘Sanger fra Andre Etasje’ og er laget med den samme lekenheten, men den er nok ikke så ekstremt reindyrket, men er fremdeles en svært original og innovativ film for sin tid. Om du liker Roy Anderssons nyere filmer, så er dette som en slags bro mellom nytt og gammelt. Filmen har en varm glød i seg og ikke like kald i det visuelle inntrykket som de nyere Roy Andersson-filmene.
Det er mange lange tagninger i filmen med et kamera som står mye i ro. Disse lange tagningene gjør meg litt interessert i hva som kommer til å skje i hver scene. Hvem er i fokus og hvem kommer inn i fokus i løpet av scenen. Etter hver scene så går filmen i sort og så fortsetter den senere i tidslinjen og alt skjer etter hverandre med lite tid i mellom. Det er ingen musikk i filmen som ikke er del av det rollefigurene opplever. Det vil si at det ofte er ganske stille i filmen og det er ikke så mye dialog heller, og når hovedrollefiguren nesten ikke snakker og bare eksisterer, så blir det opp til de andre å ta kontroll på handlingen og momentet i filmen.
Det er spenstig med denne filmen, at vi følger en kar som ikke føles som noe interessant i det hele tatt. Han gjør ikke noe av seg og bare eksisterer og bare er der sammen med de andre i filmen. Han sier ikke mye og er på en måte en dott og er en karakter man svært sjelden ser i hovedrollen, og i alle fall ikke på denne tiden som filmen er laget. Det er nesten som om Roy Andersson gjøner litt med oss med å velge ham som fokus, men det gjør ikke så mye fordi det skjer en del rundt hovedpersonen og det er interessant å se hvor dette tar veien, selv om det ikke skjer så alt for mye. Vi blir med på hovedpersonens reise på godt og vondt. Det blir en reise du sjelden har sett maken til. Og uten å avsløre for mye så innvolveres hovedpersonen i mye, selv om han overhodet ikke tar noe initiativ til det meste som skjer. Han er der og sier noe med å ikke si så mye og reagere som han reagerer på plottmomenter.
Konklusjon
Det er litt vanskelig å lande denne filmanmeldelsen, men dette er sært til tusen og jeg kan på en måte skjønne at filmen floppet i 1975, men for min del føler jeg filmen leverer solid og blir en film som det ikke finnes mange av. Dette er jo en kunstfilm som du enten elsker eller synes er dørgelig kjedelig, alt ettersom. Jeg synes nok det visuelle språket i Roy Anderssons nyere filmer er mer gjennomført enn dette, men mesteren viser også litt spenstige takter også på 1970-tallet. Det gjør at jeg ikke klarer å misslike filmen. Og om du er direkte glad i film og verdsetter filmhistorien er filmen en ganske unik liten sak som du sjelden finner maken til.
Handlingsmessig er filmen både surrealistisk der handlingen i seg selv ikke vil fenge deg umiddelbart, men om du er en åpen sjel og lar deg rive med, så er det faktisk litt spennende å se hvor filmen tar veien. Slutten er også noe overraskende, uten at jeg skal avsløre for mye. Filmen spiller også noe på absurditeter og en del komikk som oppstår i at ting draes ut eller at ting ikke sies også. Men likevel er dette ingen komedie, heller et kunstnerisk drama med noe komikk innimellom slagene. Det er også noe tragikomikk i hvordan det går med mange av rollefigurene. De får ofte gjennomgå i Roy Anderssons filmer, og dette er ingen unntak.
Med andre ord ble jeg veldig positivt overrasket over filmen som jeg ikke hadde forventet stort av og som jeg elsker mer og mer etterhvert som den skrider fremover og etterpå jo mer jeg tenker tilbake på den. Den rommer mye og gav meg mye å se. Dette er en kunstnerisk lek som bare Roy Andersson kan lage. Det er nesten bare han og Ruben Östlund, en annen favoritt, som lager så lekne filmer. Nå gleder jeg meg til å se mer Roy Andersson av det jeg ikke har sett, selv om det også er litt skummelt å se hans filmer, fordi jeg helst vil spare dem til en god anledning, heller enn å rushe gjennom dem.
Jeg så filmen på Cinemateket i Bergen og hadde en flott filmopplevelse der.
Filmen kan også i skrivende stund sees på TV2 Play
Sandrew Film & Teater AB, Stockholm