Det er lov å være litt lei Liam Neeson i en type rolle hvor han vandrer rundt med tidenes tyngste ekspertise-bagasje innen et visst spekter med ferdigheter. Og da snakker vi om den type ferdigheter som man gjerne gjør at det ikke er et problem om man er mindretall mot en gjeng med profesjonelle mordere. Når man i tillegg har James Bond-veteranen Martin Campbell i registolen, så er det lov å håpe på at dette er en litt annen film enn det vi har sett Neeson i de siste årene. Vi trenger ikke akkurat runde fire med «Taken».
Leiemorderen Alex Lewis (Liam Neeson) tenker at det er på tide å gi seg i sitt yrke grunnet både alder og sykdommen Alzheimer som har begynt å prege ham. Men et siste oppdrag tar ham inn i en verden han ikke klarer å la ligge når det handler om misbruk av mindreårige. Dermed får han en personlig plan om å hevne seg over alle som er involvert i den stygge saken – helt til toppen hvor mektige mennesker sitter og styrer. Det blir et løp om å komme helt til bunns og straffe de som står bak samtidig som hjernen begynner å svikte.
James Bond-veteranen Martin Campbell (“Casino Royale” og “Green Lantern”) har aldri helt fått det til utenfor agentverdenen hvor agent 007 har stått i sentrum. Han har hatt flere gode skuespillere, flere kjente filmer og mye OK materiale i fanget sitt, men det har sjeldent resultert i mer enn middels underholdning. Med «Memory» har han nok engang fått ganske spennede materiale i fanget, men det som er den spennende faktoren som virkelig kunne gitt positive utslag får altfor lite spillerom i denne kjedelige thrilleren. Alzheimeren kunne virkelig fått lov til å ta oss med til spennende steder innen en slik verden, men det skjer aldri. Kun i filmens sluttsekvens får vi se litt om hvordan denne sykdommen spiller inn.
Liam Neeson («Taken» og «Schindler’s List») er trygg og stødig i sin rolle som aldrende nesten-pensjonist med rimelig heftige leiemorderferdigheter, men det er også ellers en ganske så imponerende rolleliste hvor navn som Monica Bellucci, Guy Pearce og Ray Stevenson troner øverst. Ingen av de klarer heller å dra denne filmen nevneverdig opp og vi ender opp med en litt tynn suppe når det gjelder det meste her. Historien er for så vidt grei nok, den. Det er bare det at rollefigurene de har plassert oppi det hele vasser i klisjéer og klarer ikke å bevege seg utenfor komfortsonen – der hvor de hadde gjort det best for filmens del. Dette har jeg sett før – bare i annen innpakning.
Det er egentlig ikke så veldig mye å si om denne filmen annet enn at den er en skuffelse. Det er kjedelig å se at de ikke forvalter en mulighet i historien på en bedre måte, og dermed sitter vi igjen med det som nok er den kjedeligste varianten av historien som var utgangspunktet for manuset, som er en bok. Mest positivt er det at jeg egentlig fikk lyst til å lese boken for å se om det er noe mer å hente fra boken enn det vi sitter igjen med her. «Memory» er en kjedelig film som kunne (og burde) vært bedre. Teknisk sett er det heller ikke en film i toppsjiktet. Dette er en svak toer på terningen.