Norges største kunstner gjennom tidene ble i sin tid både avvist av kunstetablissementet, torturert av egen avhengighet og plaget av både sorg og kjærlighet. Igjennom fire skuespillere skildres Munchs ulike tider i livet, fra 20-års alderen og fram til han fyller 80.
Regissør Henrik Martin Dahlsbakken trår her utenfor sin filmkatalog av særegne fiksjoner og gjør heller en biopic av ingen ringere enn Edvard Munch. Rart som det er, at Munch først nå får sin egen kinofilm og biografi, er det gledelig å se det gjort på en såpass særegen måte.
Her står nemlig 4 skuespillere i rollen som Munch. Alfred Ekker Strande er Munch i 20-årene, hvor han blir forelsket i en gift kvinne, noe som fører til store følelser og indre erkjennelser. Videre er Mattis Herman Nyquist (som har skrevet manus sammen med Fredrik Høyer og regissør Dahlsbakken) Munch i Berlin, hvor hans første utstilling blir refusert og avvist.
Her gjør Dahlsbakken det interessante grepet med å legge Munchs tilstedeværelse til nåtid, hvor både mobiltelefon, data og raveparty (!) er en del av hans hverdag. Samtidig vanker han her i et kunstnermiljø hvor også en ung August Strindberg (som kvinne, spilt av Lisa Carlehed), forfatterne Dagny Juel (Ida Elise Broch) og Sigbjørn Obstfelder (Arthur Berning), samt Gustav Vigeland (Nader Khademi) også er en del av gjengen.
Munch gikk senere på en skikkelig psykisk knekk og ble lagt inn på en nerveklinikk i København, her spilt av Ola. G. Furuseth. I livets siste fase, i Oslo under krigen, gjør noe overraskende ringrev Anne Krigsvoll rollen som Munch. Dette er et spennende valg og funker helt utmerket.
Krigsvoll tilfører noe “mykere” ved Munch her, som nok på flere måter også kan speile Munch på sitt eldste - man blir ofte mindre hard på flere områder i livet som gammel. Munch var i 1943 blant annet redd for at tyskerne skulle få kloa i kunsten hans, og sørget heldigvis for at den norske stat heller fikk hans kunstneriske arv.
I tillegg har Dahlsbakken som vanlig med seg et kobbel av andre kjente navn på rollelista. Igjennom disse fire, ja la oss kalle dem “livsfrisene” og delene av hans liv, fanger filmen mye av essensen og kunstneren Munch, noe som direkte også spiller tilbake på kunsten hans.
Igjennom nydelige utsnitt, skiftende formater, sort, hvitt og farger, maler Dahlsbakken en biografi som gir den et virkelig sterkt særpreg.
Det er eksempelvis morsomt og kreativt når bakgrunnen i en rekke scener ikke er naturlig himmel, bygninger eller en bakhage, men heller er Munchs egenmalte bakgrunner, for slik å blande det visuelle uttrykket på en herlig måte. Eller som når Munch og co går på raveparty i Berlin. Dette funker ypperlig, rett og slett fordi det blir enda enklere å relatere seg til og forstå Munch, hva han gikk igjennom, hva utfordringer han hadde og slet med. Denne delen er rett og slett mest vital, og ikke minst - den skaper spørsmål som hvordan Munch som person kunne hatt det og vært i dag.
Munchs biografi har blitt en spennende tidscollage av en skildring, hvor de ulike tidsperiodene og skuespillerne tilfører en vitalitet og kreativ måte å skildre ét og samme menneske på. Samtidig er ikke alle og alt like interessant. Noen av de eldre periodene bærer eksempelvis preg av å være litt enkle og klisjepreget som epoketypiske, som oppstilte settinger og rammer for hvordan man tedde seg “på den tiden”, og egentlig lite annet.
Biopics har en lei tendens til å bli både kjedsommelige, forutsigbare og filmatisk lite spennende. Som filmatisk uttrykk er det derfor befriende å se denne Munch-biografien være en spennende collage av stil, språk og lydbilde som langt på vei speiler kunstnerens egen vitalitet, kreativitet og variasjoner. Til slutt får vi en vakker hyllestmontasje av Munch som virkelig føles på sin plass, og på tide.
(Foto/Copyright: Ymer Media As/Agnete Brun)