I Arizona vokser lille Sammy Fabelman opp med sin familie, like etter den 2. verdenskrig. Etter en skjellsettende opplevelse på kino som liten, utvikler Sammy en gryende interesse for film og de levende bilders magiske kraft og muligheter. Utover i ungdomstiden higer han etter å lage sine egne filmer, parallelt med at hans far og mor sliter med sine ting privat. En sjokkerende oppdagelse truer så med å rive familien hans fra hverandre…
Legende Steven Spielberg har laget en filmatisk hyllest til både bransjen, mediet, barndom og oppvekst i det som åpenbart i stor grad må være en selvbiografisk historie. I sentrum står en liten gutt hvis fascinasjon for filmmediet skulle forme ikke bare hans eget liv, men også hans familie, og uante mengder mennesker der ute i verden.
I sentrum står altså Sammy, nydelig og solid spilt av Gabriel LaBelle (som ungdom/voksen). Han ikke bare likner på en ung Spielberg, men han forvalter hele følelsesregisteret, uten å under- eller overspille. Spesielt nydelig er enkelte scener med sin far, eller mor, spilt av henholdsvis Paul Dano og Michelle Williams.
Foreldrene er to radikalt ulike personligheter. Faren Burt en rolig, sindig og litt smågrå far, hvis jobb er en godt betalt stilling innenfor data og teknologi. Mamma Mitzi derimot er en fargeklatt av kunstnerisk, pianospillende og drømmende mor. Hun sliter med en litt haltende psyke, blant annet grunnet stadige forflytninger siden mannen hele tiden får nye stillinger i en raskt utviklende bransje.
Resultatet blir en familie på stadig flyttefot, inkludert Bennie Loewy, en familiekamerat som etter hvert viser seg å kanskje ha et ekstra godt øye til mor Mitzi, til unge Sammys store fortvilelse. Vil familien hans rase sammen, eller vil han klare å hjelpe dem ved å påvise ting igjennom filmene sine?
Det er umulig ikke å nevne en liknende film som Giuseppe Tornatores magiske Cinema Paradiso fra 1988. Der ble en gutts oppvekst innenfor kinoens fire vegger og filmuniversets magiske kraft gjenstand for en hyllest til filmmediet, noe også The Fabelmans er.
Igjennom kino- og filmmediet skildres en mer eller mindre klassisk jødisk amerikansk familie, men hvor eldstesønnen Sammy blir helt oppslukt av kameraets muligheter, både som historieforteller, og rundt hva kraft filmfortellingen kan ha på livene våre.
The Fabelmans er rett og slett en liten filmhistorisk liten lærerik leksjon, men uten at den blir verken belærende, overveldende eller etisk-moralsk tung. Spielberg er mesterlig til å sy inn og blande slike elementer på en medrivende, sjarmerende og nostalgisk måte, noe som sluker i hvert fall undertegnedes oppmerksomhet i over to timer. Her er det plass til alt - barnlig lek, fantasi, kreativ skaperglede, men også voksnere og tyngre tematikk, som mobbing, følelser, familie- og ekteskapsproblemer.
Som Spielberg-film er The Fabelmans noe enkel og langt mer dramapreget enn mye annet fra denne karen. Den føles blant annet voksnere, mye grunnet fraværet av “enkle” actionelementer eller markører som, tja… si E.T., en farlig hai, eller romvesener. The Fabelmans er pur menneskelig, og derfor en film du får mest og best ut av om du har noen år på baken, for slik å se og forstå hvor magisk dyktig, innholdsrik og på kornet-vellykket filmen faktisk er, i all sin “enkelhet”. Om dette 7 ganger Oscar-nominerte dramaet skulle bli den amerikanske mesterens siste film (Spielberg er tross alt blitt 76 år), ville det blitt et perfekt retroperspektiv av en selvbiografisk flott avslutningsfilm. La oss forøvrig ikke håpe det blir mesterens siste.
(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon)