Anmeldelse av Howling II: ...Your Sister Is a Werewolf, amerikansk film fra 1985

Alt begynner med en begravelse av en ung kvinne. Og det er ingen ringere enn Karen White som var heltinnen i forrige film. Det kommer frem at Karen var en varulv og da det kommer vanntette bevis på dette, drar broren hennes Ben White til Transylvania for å kjempe mot den udødelige varulvdronningen Stirba og hennes undersåtter. Det blir en reise som skal merke ham for livet…

Jeg har nylig sett varulvklassikeren; The Howling og tenkte at det var på tide å se oppfølgeren også. Christopher Lee åpner filmen med at han leser i karakter fra en bok om et hårete monster. Med sin mørke og kule røst setter han stemningen i filmen og er også med i åpningsscenen bakerst i kirken. Ellers blir det også mye tid til varluvmystikk i massevis, selv om dette er mye snåle greier du får se. Vi blir vitne til en hipp fest med solbriller og høy partyføring med live musikk med synthrock. Det blir også en del rare ritualer med blod med mer for å mane frem varulver. Samt noen slags rare orgiefester. Det hele ser ganske så snålt ut også, men noe stemning skaper dette i filmen.

Regien er ved Philippe Mora som nok er mest kjent for denne Howlingoppfølgeren og The Beast Within fra 1982. Dette er ingen sofistikert film og det er mer vilje enn gjennomføring i filmskapingen. Det skjer mye samtidig i filmen og klippen er litt ute på tripp til tider. Dette er med andre ord en typisk b-film og en enda mer b-preget enn første omgang. Effektene i første film var ganske og i andre omgang er de så grelle at de nesten faller sammen. Mye er hjulpet frem av kameravinkler og klipping som gjør at man nesten ikke ser en skitt av det som foregår.

Filmen er litt halvslapp i starten på samme måten som den første filmen. Alt blir også litt ufrivillig morsom til tider og dette blir ikke så skrekkaktig som du først skulle tro. Det skrikes som en ulv og det blir naken hud med bare bryster med mer. Musikken er meget 80-tallsaktig og setter et stekt preg på filmen. Sminke effektene ser litt plastiske ut og varulveffeffektene er alt annet enn troverdig på noe plan. Mye av det ser ut som det kunne vært laget i en middelmådig teaterforestilling med et barneteater uten særlig meritter.

Skuespillet er ingen høydarere, men det er nok Christopher Lee som gir mest kulhet tilbake til filmen, og det i en rolle som ikke akkurat hjalp mye på karrieren sin og nok mest ble tatt for å spe på til litt salt i grøten. Han var i alle fall et kjent navn på plakaten og det har nok hjulpet filmen mer enn ham selv. Synes også Lee har en kul tilstedeværelse i filmen, selv om han ikke leverer en av sine ypperste roller i en film som er langt under par i nesten alt den foretar seg. Vi treffer også Annie McEnroe fra Tim Burtons Beetlejuice fra 1988. Også Sybil Danning er med, kjent fra filmer i alt fra hitten The Three Musketeers til b-filmen Malibu Express fra Andy Sidaris til Rob Zombies Halloween remake fra 2007.

Dette begynner litt tvilsomt, men sporer seg inn på litt eldre skrekk etter hvert. Du får noe blodig miks av ingredienser med øyne som stikkes ut i skjønn harmoni med varluvmystikk. Synes dog ikke at dette blir noe særlig spennende. Kurven i filmen er ganske flat og byr ikke på så mye annet enn litt halvveis gjennomført b-film-sjarme med alt som hører med der. Noen scener er inne på noe, og noe scenografi er litt 'spooky' som grotten med hodeskaller tett i tett på veggene som en slags menneskebeinmur.

Konklusjon
Jeg skjønner at dette skal prøve å være en varluvfilm, men den lykkes ikke noe særlig. Varulvene ser mer ut som menn i pelsdrakter som ser mer ut som aper enn varulver med falske rovdyrtenner. Ingen ganger ser de bra ut og de er alltid klippet slik at man bare skimter dem mer enn å se dem i filmen. Det hele er litt ihjel klippet og de er som regel filmet fra siden og bakfra for å skape illusjoner, men hva hjelper det når man aldri får se dem noe særlig. Det gjør at dette blir en suppe av en film der de andre aspektene ved filmen er det som skal kjøre showet.

Synes filmen er inne på noe til tider, men dette blir aldri noe mer enn en film som føles halvveis underholdende til tider og helt ok å se om du vanligvis knerter noen halvklamme b-filmer til tider. Heldigvis er det noen scener som er litt kule sammen med den typiske 1980-tallsmusikken som gjør dette tidvis verdt å se. Slutten er også litt halvslapp og veldig typisk. Summer sum Marum holder dette til en toer på terningen for en varierende forestilling som jeg ikke klarte helt å bestemme meg om jeg likte skikkelig. Synes vel skrekkelementene er mest ute å kjører og det er mer det at den føles sjarmfull i all sin ufullkommenhet med eldre praktiske effekter som ser litt halvkomisk ut mer enn å skremme.

Se om film er på streaming:

The Howling - Delvis effektiv Varulv-klassiker