Anmeldelse av The Whale, amerikansk film fra 2022

Charlie er en ekstremt overvektig lærer som jobber hjemmefra via nettbasert undervisning. Han lever helt isolert i sin lille leilighet, avskjermet fra omverdenen, kun i kontakt med hjemmehjelpen som hjelper til med det helt grunnleggende. Men en dag får han, i et innfall av erkjennelse rundt sin egen skrantende helse, kontakt med sin datter som han forlot for ti år siden. Han vil forsikre seg om at hun blir et godt menneske, samtidig som han får utfordret seg selv og sine holdninger. 

I regi av Darren Aronofsky fikk skuespiller Brendan Fraser et av tidenes comeback i fjor med dette sterke portrettet. Siden hans storhetstid med blant andre The Mummy-filmene for 15 år siden, har det nesten vært stille fra karen. Nå vender han tilbake så til de grader, i en særdeles annerledes rolle. 

Basert på et teaterstykke av Samuel D. Hunter, har Aronofsky satt handlingen til en leilighet hvor Charlie tilbringer dagene, jobben og livet. Han får regelmessig besøk av Liz, hjemmehjelpen som også fungerer som en venn for ham. Hong Chau er eminent i rollen som den bestemte og snakke rett fra levra-hjelpen, en slags rake motsetning til Charlies mer snille og godlynte personlighet. Han ønsker å hjelpe elevene sine med å bli gode historiefortellere, og når datteren hans kommer på besøk etter mange års fravær, ønsker han også å hjelpe henne. 

Sadie Sing som datter Ellie er et fyrverkeri av en bitter, hormonell og sint datter, hvis far droppet og dreit i, til fordel for sin kjæreste, en mannlig en, som senere døde. Charlie kan selvsagt forstå hennes raseri og sinne, men ønsker altså å forsone seg med henne, før han dør. 

For han dør. Sakte, men sikkert. Den enorme overvekten hans byr på stadige fysiske utfordringer, men Charlie nekter å dra på sykehus. Han sier at han ikke har penger og helseforsikring. Men penger har han. Han vil bare spare dem og heller gi dem til datteren Ellie. 

Inn i bildet kommer også Thomas, nydelig spilt av Ty Simpkins, en ung søkende mann som visstnok kommer fra en lokal religiøs sekt. Han forsøker å overtale Charlie til å bli frelst. Slik drar Aronofsky inn interessante religiøse tema og problemstillinger, noe som treffer Charlies livssituasjon, og hvor flere interessante tråder nøstes opp i lys av dette. 

I sentrum for disse bikarakterene, sitter altså den enorme Charlie. Han siterer ofte Herman Melvilles Moby-Dick, også kalt The Whale, av grunner vi etter hvert skal få vite. Fremstillingen av Charlie som nærmest en menneske-hval blir her selvsagt åpenlys og nærmest banalt overtydelig, men samtidig veves det også mye annet smart inn i manus, historie og tematikk. Charlie i sentrum blir som en slags Jesus-figur, som en katalysator som nærmest tar på seg de andre karakterenes problemer og lidelser, og forsøker å løse dem, før han selv skal dø. 

Man sitter lenge og føler at The Whale er litt som filmet teater. Ikke bare fordi hele handlingen kun utspiller seg innenfor disse fire veggene, men også fordi det typiske voldsomme Aronofsky-uttrykket er kraftig dempet. Tenker man tilbake på den frenetiske og eksplisitte stilen i hans Requiem for a Dream (2000), eller den heftige kameraføringen under Black Swan (2010), ja så glimrer slikt med sitt fravær denne gang.

Likevel smyger Aronofsky-stilen seg frem etter hvert. Det merkes først og fremst i den brautende musikken og i tidvis oppfarende enkeltscener, hvor lyd, skuespill, nærbilder og musikken lager et crescendo av inntrykk, dog kun i korte små øyeblikk. Her skal det også nevnes at bildeutsnittet er noe i gaten 4:3-format, noe som gjør at den digre Charlie nærmest utfyller hele bildet når kamera er på ham. Selvsagt bevisst gjort, dette. 

Og så til hovedrolleinnehaver Brendan Fraser. Han ruver ikke bare bokstavelig talt i lerretet her. Han drar oss så til de grader inn i karakteren Charlie, at man nesten blir målløs.

Det er noe med øynene til Fraser som regelrett overbeviser så sterkt. Han spiller så troverdig og hjerte-smerte-inderlig, at det blir umulig ikke å bli sterkt berørt. Fysikken hans kommer i tillegg til alt dette, for det er først og fremst med ansiktet og øynene, Fraser gjør denne rollen.  

The Whale er, ikke overraskende, tre ganger Oscar-nominert. Foruten Frasers oppsiktsvekkende comeback og uforglemmelige spill, er også Hong Chau nominert, sammen med sminke/hår. For ja, fremstillingen av Charlies kropp og utseende er helt makeløst gjort, selv om det er en fatsuit som er brukt. Dette er dog ikke noe gladhistorie, selv om det også finnes små innslag av galgenhumor.

Det er en film om tap, kjærlighet, selvoppofring, destruktiv livsstil, frastøtende og stygge ting, fysiske som psykiske, men filmen blir heldigvis aldri overdrevet sentimental. Dette er mye takket være karakterer som er røffe i kantene, snakker rett fra levra, og gir Charlie en røff og ærlig omgang underveis. The Whale er sterke saker på flere måter, for både handling og Aronofskys tidvis røffe stil føles veldig fysisk på kroppen. Dette er en type film som genialt beviser hvor fysisk en filmopplevelse kan være, selv om man sitter passivt i en stol underveis. I ettertid er det svært vanskelig å få Charlie og hans historie ut av hodet. 

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon)

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Mother! - Mother! en sjelden filmopplevelse
- Noah - Spennende blikk på fortid og nåtid
- Black Swan - Knallsterk svanedans
- The Wrestler - Hverdagsdrama om en wrestler som sliter
- The Fountain - Når livet blir viktigere enn livets innhold
- Requiem For A Dream - Genial film som definitivt må sees!
- Pi - Mesterlig on matematisk paranoia