Anmeldelse av Scream VI, amerikansk film fra 2023

Fire av de overlevende etter massakren i Woodsboro, flytter til New York for å forsøke å gå videre med livene sine. Søstrene Carpenter, som virkelig fikk kjørt seg forrige gang, må kjempe mot både egne demoner, intense beskyttelsesinstinkter og andre plager, samtidig som de forsøker å ta hverdagen tilbake. Det er Halloween, og plutselig fylles storbyen av masker av både de kjente og mindre kjente slagene. Bak én av dem skjuler det seg kanskje en virkelig morder, og våre venner får selvsagt et nytt mareritt å hanskes med! 

Det er igjen regissørparet Tyler Gillett og Matt Bettinelli-Olpin (Skrik, 2022) som nå tar en liten vending i landskapet med skrekkserien som er en av tidenes mest elskede og innbringende. Siden Wes Cravens enorme suksess med Skrik 1996, er turen nå kommet til film nummer seks i rekken. 

Flere av de kjente fjesene er med videre, inkludert Melissa Barrera som Sam Carpenter, Jenna Ortega som søsteren Tara, og selvsagt journalist Gale Weathers, spilt av Courteney Cox. “The Final Girl” selv, altså Sidney Prescott (Neve Campbell), har imidlertid hoppet av serien, grunnet uenigheter om lønnsnivå.

Det skal godt gjøres å holde styr nå, både på historielinjene, ofrene og morderne, igjennom det som i hvert fall for undertegnede går rimelig voldsomt rundt i hodet, 27 år etter førstefilmen. Historien denne gang er altså lagt utenfor Woodsboro, og flyttingen til storbyen NY skaper rom for nye scenarier og muligheter, smarte triks og vendinger.

Skrik VI er mer rå, brutal, kjapp og intens enn noen gang. Ghostface er ikke lenger redd for å skjule seg, men går gjerne rett på, samme hva hen støtter på. Her åpnes derfor også råheten seg opp ved at Ghostface plutselig kan angripe, selv om det er masse mennesker som ser på. Antallet mistenkte, bikarakterer, hoved- og sideveier, er også skrudd merkbart opp, noe som oppleves både/og i effekt. 

Det blir flere muligheter for å leke seg underveis, men filmen blir også desto mer forvirrende, tidvis irriterende og man står i fare for å ikke bry seg så mye hva som skjer med karakterene lenger. Færre legendariske drap i steden for nedslakting i hopetall, kunne med andre ord gjort mer inntrykk, ironisk nok. 

Sånn sett virker film nummer seks i rekken å gå mest for å tilfredsstille dem som måtte ønske en mer rå og brutal versjon av Ghostface. Og forståelig nok - det er kanskje også den eneste logiske og levedyktige veien en slik type film kan gå, for ikke å miste interesse i blant folk.

Filmen skal dog ha pluss for små, men gode, innslag av humor og moderne woke-tematikk, men uten å overdrive slike ting. Samtidig er også den velkjente herlige selvironien knyttet opp mot genren selvsagt til stede. Lagene av meta- og satire er denne gang så mange at undertegnede sluttet å telle alle kakelagene etter ti-femten minutter!

Skrik VI gjør i det minste flere vellykkede forandringer og valg, noe som er takknemlig, tross alt. Om effekten av disse er så forferdelig fengende, blir et litt annet spørsmål. Det spørs hva man verdsetter mest - er det action og brutale drap, og/eller er det at den finurlige historien fortsetter å delvis imponere i alle sine lag og referanser til tidligere filmer? Filmen slipper dog ikke unna også noen mindre troverdige scener, av typen at ingen ser når drap blir begått, selv i blant en mengde folk og mulige vitner. Dette føles både unødvendig og som lat filmskriving, all den tid man fint kunne unngått slike ting.

Likevel føles det aldri så lite imponerende å holde tunga såpass i kjeften som man gjør her, selv etter den også imponerende skrevne film nummer fem. Hele synergien og effekten av det etter hvert riktig så komplekse historielandskapet i filmene, formidles nemlig solid, godt og stødig, selv om det altså også kan være vanskelig henge med hele tiden.

Men regissørduoen Bettinelli-Olpin og Gillett viser oss at de både tar Skrik-sagaen på alvor, forvalter den med respekt, og klarer å hoste opp gode og nye twister hele veien. Man får aldri følelsen av desperasjon fra skaperne, enten i retning “drit i historien” eller “kjør heller på med mer blod og gørr”. Det ligger liksom noe seriøst under dette også, i tillegg. Det er da virkelig noe, i en verden med kjedsommelige og dørgende klisjéfulle liknende oppfølgerfilmer. 

Høstens avslutning på Halloween-filmserien med Halloween Ends, viste at man ikke kan ta kvaliteten på oppfølgere for gitt, selv ikke med en film som skulle avslutte en såpass legendarisk morder- og filmserie. Skrik VI tar også klare valg og nye veier, noe som ikke nødvendigvis løfter filmserien opp til nye høyder, men det føles helt avgjørende for at den i det minste skal fungere noenlunde og rettferdiggjøres som nok en oppfølger. Om det blir enda en runde med Ghostface og en drøss nye ofre, gjenstår å se, men det skulle vel ikke forundre noen.

(Foto/Copyright: SF Studios)

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Skrik 5 - Imponerer som selvrefleksiv genrefilm!
- Skrik 4 - Tilbake til Woodsboro!
- Skrik 3 - Gjespende slasher!
- Skrik 2 - Skrik-oppfølgeren leverer helt greit
- Skrik - Scream Queen 2.0

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Skrik 5 - Imponerer som selvrefleksiv genrefilm!
- Ready or Not - Genrelek med gjemmeleken fra helvete