Anmeldelse av I drift mot Idaho (My Own Private Idaho), amerikansk film fra 1991

Vi følger de to gode vennene, Mike Waters og Scott Favor. De legger ut på en personlig ferd som begynner i Oregon i Portland og tar dem til Mikes hjemstat Idaho, for så å prøve å finne Mikes mor…

Filmen er løst basert på teaterstykke ‘Henry IV’ av William Shakespeare. Manuset skal Van Sant ha skrevet på 1970-tallet, men etter å ha lest John Rechys roman ‘City of Night’ fra 1963, forkastet Van Sant manuset, fordi forfatterens behandling av emnet var langt bedre enn det han hadde laget. Likevel skal ikke Van Sant ha gitt opp manuset og skrev det heftig om gjennom årenes løp. Han strukturerte det annerledes og endret det til å omhandle to historier i et. Den ene om Mike og søket etter moren hans, og samt Scotts historie som en oppdatert versjon av skuespillet om ‘Henry IV’.

Regien er også ved Gus Van Sant. Filmen er ganske kunstnerisk utformet. Det blir fotografert og klippet veldig mye med bilder som skal beskrive seksuelle og kinky øyeblikk. Det kan være at en mann som får oral tilfredsstillelse for så å klippe til andre mer uskyldige foto av dyr eller andre bilder i overført betydning av det som skjer.

Filmen oser av ‘gayhet’. Det er også en del humor mellom slagene. Filmen veksler mellom vakre skildringer kinky øyeblikk du ikke ønsker å se om du er strait. Nå har ikke jeg problemer med å se homofil kjærlighet på film, men dette blir for seksuelt for meg og beskriver mer shady saker med prostituerte og annet som er verre å skue.

I hovedrollen finner vi River Phoenix og han viser seg litt som det ikonet han var på denne tiden, selv om filmen er sær som bare pokker. Keanu Reeves spiller også med på notene og spiller sammen med sin beste venn på denne tiden. Og Phoenix rotet seg mer bort i feil rusmidler og det ble det overdose og død av i en alder av noen og 20. Denne filmen kom få år før han forlot jorden. Men tilbake til filmen så er det flere andre kjente fjes. Du treffer blant annet Udo Kier i en meget utagerende rolle som er på grensen til det mest homofile jeg har sett ever på film, i alle fall sett ut i fra stereotypiene.

Filmen er veldig 'far out' på flere punkter. Det er utrolig mye snodige personligheter i filmen. Dette blir dog noe tung til tider, og det er ikke like lett å henge med på alle notene. Narkotika strømmer, sex blir solgt villig. Og mellom linjene får du noen teatralske soner i filmen, som sikkert skal forankre inn Shakespeare i verket. Filmen begynner svært alternativt og jo mer man kommer inn i filmen jo verre blir dette. Dette er med andre ord en blanding av dimensjoner.

Du må tåle en del meget drøye ting i filmen, selv om filmen ikke viser de drøyeste tingene, men mer antyder at drøye ting tar plass. Men forhold til den jevne mann i gaten er dette så rart og snuskete at du knapt finner makent. Og blandingen du finner her er meget spesiell. Dette er blanding av en rekke homofile skitne fantasier, en hel del narkotika, litt kriminalitet og samt noe høykultur mellom slagene.

Gus Van Sant er kjent for mange kunstneriske filmer og å ha en del snusk og nakenhet i sine filmer. Dette er nok en film som beveger seg helt i grenseland over det allment akseptable for tiden filmen er laget under. Tenker meg at Van Sant prøver å provosere og samtidig ha det litt moro med oss filmtittere når han har skapt filmen. Det fordi dette er svært lekent fortalt, men med såpass mye merkelige øyeblikk som man nesten ikke absorberer som allmenne filmtitter.

Filmen til Van Sant begynner dog ganske lovende, til tross for all snusken. For mange er dette så rart at det blir bra. Men etter hvert tar dette mer og mer av og da føler jeg at jeg er delvis med på notene. Likevel er det litt vanskelig å komme med på notene. Det er ikke så lett å komme under huden på filmen.

Føler dette ikke byr på en helhetlig fortelling. Vi skjønner hva som foregår, men likevel er det ikke så lett å finne essensen i filmen og hva dette egentlig handler om. Mulig man hadde skjønt mer om man så filmen flere ganger og fikk med seg flere av detaljene, men personlig synes jeg det holdt med dette gjennomsyret.

Konklusjon
Filmen er ganske syk i sammensetningen. Blandingen mellom det homofile og det syke er ganske unik, men likevel blir dette aldri helt noen Rocky Horror Musical, for å sammenligne med noen annen klassiker i samme segment. Det er mange humoristiske momenter og ‘What the Fuck’-øyeblikk.

Føler filmen var ganske fascinerende i starten, men så mister filmen mer av kraften sin etter hvert som filmen kommer utover. Det fordi filmen ikke overgår det filmen gav deg i starten, også roer filmen seg mer mot slutten, og det føler jeg ikke passet helt sammen med filmens tempo, selv om jeg skjønner at regissøren prøver å knytte oss mer sammen med rollefigurene, som jeg føler er såpass skrudd til at jeg ikke klarer å identifisere meg med noen av dem.

Det kommer også en del fotomontasjer underveis i filmen og de føles både drøy og nesten litt kunstfilmparodisk i måten de alt for hardt prøver å provosere og utfordre deg. Men filmen er ikke dårlig laget og har sine stunder som gjør at dette blir en joker for det rette publikummet. Filmen er litt kultfilmrar og det er nok filmens største gjennomslagskraft. Med andre ord er dette en skikkelig indiefilm og en film som kunne lett vært del av enhver filmfestival for sin tid.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Don't Worry, He Won't Get Far on Foot - Phoenix briljerer i tragikomisk biopic
- Promised Land - Godt og engasjernede håndverk
- Milk - Strålende Sean Penn lyser opp filmen
- Paranoid Park - Vakker og øm tennåringstilværelse
- Elefanten - Severdig innblikk om en uforståelig hendelse
- Møtet Med Forrester - Herlig feelgood-møte mellom gammelt og ungt intellekt
- Den Enestående Will Hunting - Lunt og engasjerende feelgooddrama for hele folket