Anmeldelse av Infinity Pool, amerikansk film fra 2023

Paret James og Em Foster er på ferie i en lukket og i overkant streng stat, hvor de nyter et all-inclusive opphold på et hotell. På den fiktive øya La Tolqa er systemet, regler og politiet så strengt at de får advarsler om å bevege seg utenfor hotellets gjerder. Når de en dag likevel blir med et annet par på en kjøretur, ender det med oppdagelsen av en pervers og hedonistisk subkultur, med påfølgende surrealistiske hendelser!

Regissør Brandon Cronenberg kan være så mye sønn av sin legendariske body-horror far, David Cronenberg, som han bare vil - hans Infinity Pool er vanskelig tilnærmelig og å like.

Ikke for det… Også David Cronenbergs filmer, som The Fly (1986), Crash (1996) og fjorårets krevende Crimes of the Future, har mange av de samme utfordringene, og har nok en begrenset interesse. Dette er mye fordi man beveger seg såpass langt utenfor relaterbare settinger, handlinger og et univers som ofte er mer sært, enn forståelig normalt. Selvsagt ligger det flust av positive kunstneriske og filmatisk spennende ting innimellom her, men noe av hovedproblemet er at det oppleves vanskelig å blir helt indoktrinert og “bli med” på leken. 

Handlingen spinner altså rundt ekteparet Foster, som litt etter litt blir kjent med et annet par som igjen lokker dem med utenfor hotellets strenge gjerder. Utenfor opplever de ting som eskalerer såpass at fru Foster velger å dra hjem, mens herr Foster velger å bli igjen. Sistnevnte skal kanskje måtte få angre litt på denne avgjørelsen, for den lokale befolkningen har en sær form for både humor, tidsbruk og dedikert interesse for det makabre og perverse ting. 

Stakkars James blir mer og mer dratt inn i en alternativ verden, hvor skillet mellom fantasi, seksuelle lyster, selvrealisering og særheter stadig blir mer og mer diffus for ham. Cronenberg Jr. har satt kjente navn i hovedrollene her. Alexander Skarsgård er James, mens Mia Goth er fristerinnen som lokker ham med inn i denne merksnodige lokale smørja som består av en særdeles annerledes form for turisme, sadistisk vold, og påfølgende skrekkelige opplevelser. 

På papiret kan mye av dette høres spennende og grøsselig morsomt ut. Problemet er at undertegnede knapt har vært borti en mindre skummel film. Det er som om Cronenberg snakker et helt annet språk enn hva man er vandt med, og følgende blir det ikke nødvendigvis pirrende, skummelt eller engang spennende.

Det blir bare rart, sært og tar ikke høyde for filmatiske grep som man vet funker bedre. Ikke at han heller skulle ha tråkket i de evige og ofte uskumle kommersielle skrekkfilmers fotspor, men det er liksom ingen mellomting her - bare blod, vold og særhet.  

Infinity Pool er ikke uten kvaliteter dog. Absolutt ikke! Det kroppslige, som jo ligger familien Cronenberg nært, er overbevisende og troverdig, med kroppsvold i tide og utide, noe som selvsagt har gitt filmen den sjeldne 18-årsgrensen. Skuespillet er også jevnt over veldig bra, særlig av Mia Goth som, igjen, nagler karakteren sin godt, slik hun også gjorde i fjorårets eminente X og Pearl. Kameraarbeid, utsnitt, scenografi og overbevisende miljøskildringer, er det heller ikke noe å utsette på. 

Desto mer tankevekkende er det altså da at det ikke funker så godt, likevel. Noe av årsaken kan være at ingen av karakterene er sjarmerende. Ingen av dem heier vi på, nei selv ikke på James, som oppleves i overkant slaskete, naiv, og lettlurt. Da oppstår fort motsatte virkninger - vi blir irritert på karakterene, og ønsker dem like mye vondt, som godt. Parallelt slenges det inn typiske kunstpauser, med bildecollager og “stilige” sexscener, men uten at det gir oss noe nevneverdig.

Infinity Pool er en slik film man lett kan kunne kalle pretensiøs - den snakker sitt eget språk, og er på veien svært krevende. Samtidig tror den sterkt på at den selv er kjempegod, men uten at den klarer å snakke et språk de fleste forstår. Det er riktignok en delvis god fremstilling av menneskelig galskap, grådighet, maktmisbruk og mye annet her, og den provoserer sånn passe på veien. Men, den er pakket så sært inn, at den treffer desto smalere. Dette er dog Cronenbergs måte å kommunisere på, hvor stil og form, er veldig mer hardtslående enn det innhold, påvirkning og effekt nødvendigvis er. Noen vil kalle dette god og personlig særegen stil, andre vil kalle det et overtydelig og brautende gnål. Velg det som passer deg selv her. 

Har man sett den herlige og smarte tv-serien The White Lotus, så kan man sammenligne filmen med denne, dog bare til en viss grad. Da får man en liten anelse om hvor settingen og landskapet ligger, men bare helt til det tar helt av og går langt særere veier. Tenk også litt i retning A Clockwork Orange (1971), The Wicker Man (1973) og The Strangers (2008), ja så er du enda nærmere, men likevel - so far away! Det er mulig at noen får mye ut av dette, men enda fler vil trolig ikke gjøre det. På veien opplever man riktignok noe ganske annerledes, og er man tilhenger av slik film, ja så er jo absolutt Cronenberg noe for deg. 

(Foto/Copyright: Universal Pictures)

Se om film er på streaming:

Possessor - Cronenberg jr. med ubehagelig bodyhorror