Galaksens voktere er i denne tredje omgangen noe skadeskutt, deppa og satt ut. Peter Quill sørger fortsatt hardt over tapet av Gamora, mens de andre også sliter med sitt, på hver sin måte. Når Rocket en dag plutselig blir hardt skadet i et uventet angrep, må vennene hans få tak i en helt konkret gjenstand, den eneste som kan redde Rocket.
Regissør James Gunn står igjen bak spakene i dette som skal være det siste kapittelet om galaksens voktere, i hvert fall slik vi kjenner dem. Og her skjer det forandringer underveis, inkludert overraskelser og ikke minst emosjonelle innslag!
Først blir vi imidlertid tatt med tilbake i tid, til Rockets opprinnelse og barndom. Hva skjedde med ham, og hvorfor er han slik han er, denne snodige vaskebjørnen? Svarene gjemmer både heftige historielinjer, og skildringer som er overraskende følelsesladde, selv til en slik “enkel” Marvel-film å være.
I tillegg til det faste inventaret at karakterer, tilføres denne gang noen nye bipersoner som delvis etter hvert kobles til historielinjer, slik at vi forstår bedre hvem de er.
Og dette med å dra inn tidligere linjer fra de forrige filmene er noe denne filmen er god på og som gjør at vi som lett faller av underveis, enklere klarer å henge oss på og følge med. Bra!
Den velkjente humoren, snerten og det osende popkulturelle preget er selvsagt også med denne gang. Filmen er vel egentlig som en eneste stor mastodont av en popkunst-blockbuster, med innslag av kjente sanger, referanser, slående arkitektur og design, campy humor og digresjonsscener i fleng. For, de mange totalt unødvendige narrative sidesporene er noe av grunnen til at filmen selvsagt, og igjen, er alt for lang.
Samtidig er det interessant nok mye av dette som jo gjør hele Guardians-universet. Det at filmene tar seg tid til tull og tøys, digresjoner som overhodet ikke er strengt nødvendige for fremdriften og hovedlinjene, er jo nettopp det som gir filmene særpreg, karakter og substans.
Det er derfor at vil blir så glade i disse fargerike raringene, og det er derfor filmene om Grot, Rocket, Peter, Drax, Nebula og Mantis ikke føles påtrengende politisk korrekt i all sin multikulturelle, blandede og ville karaktersammensetting.
Dette er også grunner til at vi faktisk blir emosjonelt revet med av denne historien, noe undertegnede svært sjeldent blir og har blitt med noen av Marvel-filmene egentlig. Guardians…-universet har særpreg, liv, herlig sjarm og energi, og det trykker på helt riktige strenger, med tematikk og paralleller til vår virkelige verden som føles oppriktig viktig, og riktig.
Ikke alle liker muligens filmens stadige lek med referanser, cheesy camp og tidvise kleine humor, men, i et hav av stive, emosjonsløse, selvhøytidelige Marvel-filmer, oppleves dette rett og slett befriende, og har alltid vært disse tre filmenes kort-ess. I bunn ligger ikke minst alle karakterenes kjærlighet til hverandre, og hvor de alle kjemper for “gjengen” i et fellesskap, med tilhørende sjarm, som aldri skal undervurderes, ei heller i det virkelige liv. Til slutt forvalter den historien og relasjonene deres på en så god, ekte og verdig måte, at man skal være temmelig grinete for ikke å la seg sjarmere av dette tullballet her. Men, det innebærer at man blir med på leken.
(Foto/Copyright: Marvel)