Anmeldelse av En verdensomseiling under havet (20000 Leagues Under the Sea), amerikansk film fra 1954

Vi skal tilbake til det Herrens år 1866. Det er uhygge på havet etter at det kommer en rekke rapporter og observasjoner av et gigantisk monster som tar seilende skip med seg ned i dypet. Professor Arronax og ans assistent Conseil drar ut på en ekspedisjon sammen med hvalfangeren Ned Land.

Deres mål er å lokalisere havmonsteret og prøve å uskadeliggjøre det. Etter litt om og men og flaks, treffer de på monsteret, men det er alt annet enn de hadde forestilt seg etter å ha blitt tatt som fanger blir de med på en verdensomseiling under havet med den mystiske ubåten Nautilus…

Jeg husker jeg elsket en tegnefilmversjon av denne på Barne-TV når jeg var liten. Siden har jeg sett en rekke Jules verne-filmatiseringer og jeg må si jeg er litt fan av denne fantastiske forfatteren med hjerte for storslåtte eventyr i og på hele jordkloden. Han har også gitt oss ‘Jorden rundt på 80 dager’ og ‘Reisen til Jordens indre’, som er filmatisert flere ganger begge to.

Allerede før det er gått 10 minutter er vi ute på havet. Der følger vi et dampdrevet krigsskip. De møter på store hvaler. Kirk Douglas spiller en seiler som sjarmerer med sang og gitarspill. Det er noe under havet som truer skipene og det ser ut som et monster. Men vi som seere ser at det er en ubåt. Og ikke lenge etter finner noen skipbrudne ut at det er snakk om en panseret ubåt noe utenom det vanlige.

Filmen har en del mystikk ved seg og elsker hvordan historien hele veien overrasker oss med kul historiefortelling. Det at det tar lang tid før man finner ut av hvem som står bak denne ubåten og hvorfor. Scenen når kaptein Nemo introduseres er også verdt å få med seg. Undervannsbåten Nautilus ser ganske åpenbart filmdesignet ut og føles ikke ekte nok. Den ser mer som en eventyrubåt og føles også for gammelfuturistisk til at den passer godt inn, men så skal den jo også være nettopp det, en ubåt fra 1800-tallet.

Regien er ved Richard Fleischer, best kjent for krigsfilmverket Tora! Tora! Tora!, The Vikings fra 1958 og samt denne filmen, med en hel del rekke andre kvalitetstitler også på merittlisten. ‘En verdensomseiling under havet’ har en veldig gammel og god atmosfære rundt seg. Du merker at dette er en storfilm for sin tid, men den begynner å dra litt på årene og effektene er litt mer håndfaste enn de er i dag, likevel overbeviser filmen. Skuespillet i filmen føles ganske teatralsk og det får meg litt ut av stemning. Særlig når filmens skuespill blir for overdramatisk for sitt eget beste og drar oss bort fra det vi lettere kjøper på filmreisen. Det blir mye samtalescener i filmen for å bygge opp rundt rollefigurene og det skaper litt stans i fremdriften til tider i samsvar med det teatralske.

Fotoet er kult utført og da særlig det under vann som krydres med masse fiske og dyreliv under havoverflaten. Undervannscenene med dykkerne er ganske kule. De er åpenbart gjort på ekte. Liker det blåaktige skjæret som alle undervannsscenene har over seg. Det skaper et kult preg på filmen og det er disse scenene under vann som gir mest tilbake til filmen. Det er mye eldre dramatisk musikk med litt eventyrlig preg og storfilmfølelse. Kampen med kjempeblekkspruten i piskende regn og storm er mesterlig laget og føles ganske så kult skapt. Liker hvordan filmskaperne klarer å bruke spesialeffektene i scenen på en veldig riktig måte. Du får også en del scener med en selen Esmeralda, som klapper i hendene og er i ekstase når Kirk Douglas spiller gitar.

Konklusjon
Filmen begynner kult, men så går den gjennom en seigere periode der mystikken er litt borte. Handlingen kan føles noe treg til tider, men dette drar seg mer og mer til etter hvert. Jeg elsker at filmen tar oss med ut på en reise, slik tittelen antyder. Vi får med andre ord opplevd mye og det er en del eksotiske innslag i filmen med kannibaler, kjempeblekkspruter og andre krigsskip som prøver å senke Nautilus. Det blir en del dramatikk når ubåten tar inn vann og lignende. Hele veien er vi med på det som skjer og eventyrpreget på filmen er noe som fenger bra. Filmen føles bedre og bedre når den først kommer i gang. Da snur også inntrykket mitt av filmen totalt, og den føles ganske så spennende og underholdende. Mot slutten er dette faktisk ganske altoppslukende.

Se om film er på streaming:

Red Sonja - Det lukter kalkun lang vei

Conan ødeleggeren - Arnold gjør comeback som Conan

Mr. Majestyk - Du messer ikke med Charles Bronson!

Soylent Green - Hemmeligheten bak Soylent Green

Tora! Tora! Tora! - Angrepet på Pearl Harbor skildret fra de to nasjonene ståsted

Doctor Dolittle - Musikal om en dyrevenn av dimensjoner