Nyheten om at Chadwick Bosemans død spredte seg omkring i hele verden da den kom som et sjokk på de aller fleste, og den fikk samtidig en hel fanskare til å gråte sine tårer over en dyktig og godt likt skuespillers bortgang. Samtidig var Chadwick en stor del av Marvels univers på film og hvordan de skulle løse hans bortgang var et stort spørsmålstegn siden den andre filmen om Black Panther sto på planen til mannen som har brettet ut alle fasene av Marvels univers på kino, Kevin Feige. «Black Panther: Wakanda Forever» er blitt den filmen i hvert fall jeg håpet på, i det den hyller Chadwick Boseman, rollefiguren han spilte og flytter fokus over på den og de som står igjen og må fylle hans plass.
Black Panther (spilt av Chadwick Boseman) er død og med det er hele Wakanda, og verden også, i sorg over tapet av en Avenger. Men i kjølvannet av Wakandas konge sin død er det en ny som må innta tronen, og det samtidig som en trussel Wakanda aldri har sett maken til dukker opp i form av Namor (Tenoch Huerta) – lederen av et folk som bor under vann. Det ser ut til at en ny krig er nært forestående om ikke Wakandas styre underkaster seg de nye fiendene. Og Wakanda trenger Black Panther - om det da finnes noen som er klare til å tre inn i drakten superhelten/kongen/lederen.
Det føles fortsatt tungt å tenke på at en såpass dyktig og herlig skuespiller som Chadwick Boseman («Black Panther» og «21 Bridges») faktisk er borte. I altfor ung alder ble en mann med en fantastisk karriere foran seg borte, og med det var også en de som virket som en av de store brikkene i puslespillet til Marvel-høvdingen Kevin Feige. Men med kløkt, omhu og en regissør som virkelig omfavner alt som Black Panther står for har de jaggu klart å lage en fantastisk film som hyller Chadwick Boseman, som klarer å få inn en skurkete skurk som jeg virkelig fikk sansen for og så syr de sammen en herlig historie som trår over streken, men som samtidig sørger for noen svært så minneverdige Marvel-øyeblikk.
Tårene er nesten nødt til å komme om man har sett samtlige filmer i Marvels univers og at man har et visst forhold til både Black Panther og Boseman. Men selv om de ikke kom i samme grad som en viss begravelse i en tidligere Marvel-film, så er dette en såpass tung og god emosjonell start på filmen som bæres videre gjennom alt som skjer i denne oppfølgeren til «Black Panther». Denne bagasjen er utrolig viktig for hele filmen og synes de har behandlet dette på en respektfull og god måte. Og når vi får se vår nye Black Panther for første gang i fullt kostyme så kjenner jeg faktisk gåsehuden spre seg over store deler av kroppen. Jeg tror de har klart å oppnå det de ville og jeg storkoser meg. Joda, jeg elsker de storslagne actionscenene hvor de fyrer på med alt de har av tungt skyts (bokstavelig talt), men jeg ser ikke helt behovet for den nye rollefiguren, Ironheart (spilt av Dominique Thorne), som tydeligvis skal bli innlemmet i hele Marvel-universet og som får sin egen TV-serie senere i år. Det var en unødvendig og masete rollefigur som jeg ikke synes passet godt inn i denne filmen, men som brått kan få en liten opptur med TV-serien senere i år.
Regissør Ryan Coogler («Black Panther» og “Creed”) har en tydelig visjon for både denne oppfølgeren og for den første filmen som kom ut for fem år siden. Han virker også særdeles trygg i det han foretar seg og sørger for at passasjen videre for Black Panther er av en bunnsolid sort. I det rulleteksten til filmen begynner på sitt forefallende arbeid og tonene til Rihannas «Lift Me Up» triller ut av høyttalerne, føles det hele som et adjø til det som var og som et varmt velkommen til det som skal komme. Jeg er fornøyd og fikk akkurat det jeg var ute etter. Uten at jeg egentlig visste hva jeg ønsket meg på forhånd. Terningkast fem.