Anmeldelse av Den lille havfruen (The Little Mermaid), amerikansk film fra 2023

Den unge og livsglade havfruen Ariel er den yngste i søskenflokken og datter av Kong Triton. Når hun en dag fylt av eventyrlyst oppsøker havoverflaten, kommer hun over den sjarmerende prins Erik som har strandet etter et skipsforlis. Men havfruer skal ikke ha kontakt med mennesker, og pappa Triton er særlig grinete på kontakten mellom artene, siden det var mennesker som drepte hans kone og Ariels mor. Når Ariel likevel inngår en ondsinnet avtale med den onde havheksa Ursula, settes både liv og trone i fare.  

Disneys jobb med å nyinnspille sine animasjonsklassikere har nå kommet til den om den lille havfruen, løst basert på det danske eventyret av H.C. Andersen. Foruten enkelte små justeringer, virker historien stort sett å være nokså lik. Teknologien derimot har tatt syvmilssteg de siste årene, noe som blant annet vises igjen på undervannsscener og måten skuespillerne beveger seg på under vann.

Nå har de selvsagt ikke spilt inn det meste under vann, men bevegelser, forhold mellom ansikt, kropp, elementer og annet, ser aldeles knall ut. Litt merkelig at det ikke kommer enkelte små luftbobler fra munn og slik underveis, men pytt pytt, noe må man da kunne pirke på, si. 

Det aller gledeligste er nok hovedrollen selv. I rollen som Ariel står musiker og sanger Halle Bailey som her får sin første større filmrolle. Bailey føles å gli rett inn i havfruedrakten, for både skuespill, nysgjerrig troverdighet og eventyrlysten lyser fra øynene hennes, og stemmeprakten er ikke minst noe som føles helt på plass her.

Hennes særegne øyne og utstråling er noe som er med på å gjøre at hun skiller seg sterkt ut. Det samme må sies om Jonah Hauer-King, som trolig vil smelte millioner av hjerter, både med sitt utseende, personlighet og væremåte, i det som selvsagt er en klassisk småkvalm og bildepen tilpasset Disney-eskapistisk opplevelse.

I rollen som den onde havheksa Ursula, står Melissa McCarthy, et valg som i starten kanskje ikke faller helt heldig på plass, all den tid vi er mest vant med at hun spiller i komedier. Etter hvert går det seg riktig nok bedre til, og mot slutten fremstår hun så ond som man også håper på underveis. Likevel skulle man gjerne sett henne enda villere og galere, men pytt pytt, det er da en barnefilm, tross alt.

Gledelig er det også at Awkwafina klarer å sette sitt særpreg på den morsomme bikarakteren Scuttle, en albatross/måke-liknende fugl som tilfører en sårt tiltrengt humor, noe som er litt skuffende fraværende i filmen. Scuttle klarer heldigvis altså å by på småmorsomme replikker, sammen med krabben Sebastian (Daveed Diggs). 

Som med mange av Disneys historier, nyinnspilte eller originale, kommer dog også Den Lille Havfruen litt til kort i hva historie, narrativ fortelling og innhold angår. Det er klassiske enkle Disney-elementer også her, som kampen mot ondskap, å kjempe for å få være seg selv, for kjærligheten, og for å trumfe umoral i diverse sammenhenger. Kjernesunne verdier der altså, som ventet. Filmen går ikke en centimeter utenfor dette trygge området, og blir slik noe litt skuffende som helhet, både sett med voksne øyne, men også fordi man merker at Disney ikke vil gå for langt utenfor originalmaterialet. 

Og sant nok… hvorfor skal de? Disney forvalter en enorm kulturarv de selvsagt ikke vil gamble for mye med. Derav denne typiske kjente stilen, formen og tryggheten over deres produksjoner.

Og når hovedhistorien henvender seg såpass klart og tydelig til disse verdiene, er dette noe som kan fortelles om og om igjen, til det kjedsommelige for oss voksne, men sant nok som noe ganske mer nytt for en ny generasjon. Det er derfor ikke vanskelig å se at Disney med årets havfrue ønsker nettopp dét - å forvalte historien om Ariel, med tilhørende verdier og tematikk, bare med bittelitt oppdaterte sider, som mer variert etnisitet blant skuespillere, med mer. 

Den Lille Havfruen føles irriterende mørk i mange scener, spesielt hvor handlingen foregår nede i de dypere havområdene. Muligens er det grunnet eh… “mangelen” på lys der nede i dypet - at man vil være mest mulig realistisk her? Men det blir tidvis nesten litt vanskelig å se hva som skjer, samtidig som man mistenker at man har forsøkt å “spare” penger på svindyre bilder i steden.

Heldigvis er det flere andre enkeltscener som gnistrer og blomstrer, både i storslått effektmakeri, gjennomført stil, og hvor det svinger av energien. Antallet sanger og kleine sangnumre er heldigvis også tonet ned til et fåtall, noe som en voksen grinebiter takker og bukker for. Når det først synges dog, er det kult å vite at det er Halle Bailey selv som synger, og såpass bra. Det er da noe. Forøvrig oppleves filmen helt grei, tidvis pen og lekker, tidvis klassisk Disney-kalkulert og småkjedelig. Men, kanskje er den også en av de bedre live action-filmene fra gigantaktøren Disney de senere årene, mest takket være hovedrollen, og teknologien som skaper fascinerende undervannsscener.

(Foto/Copyright: Disney Enterprises, Inc.)

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Den lille havfruen 2 - Alt på nytt, bare motsatt, og ikke like minneverdig
- Den lille havfruen - Trollbindende Disneymagi for liten og stor

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Mary Poppins vender tilbake - Magisk filmnostalgi det svinger av!
- Into the Woods - Utvilsomt underholdende, men også merkelig krevende musikal
- Pirates of the Caribbean 4: On Stranger Tides - Sjørøverunderholdning på autopilot som er mer gøy enn bra
- Chicago - Overvurdert musikal med lite innhold