Anmeldelse av Project Wolf Hunting, sør-koreansk film fra 2022

En gruppe koreanske fanger skal fraktes på et gigantisk lasteskip fra Filippinene og tilbake til Sør-Korea. Underveis begynner imidlertid ting å gå galt, og det bryter ut fullt kaos ombord. De kriminelle kommer seg løs og angriper politiet og mannskap, samtidig som også en tredje og overraskende interessent ombord gjør seg gjeldende…! 

I regi av sørkoreanske Kim Hongsun forsøkes det å lage et heidundrende og hardtslående actiondrama til sjøss, når denne mastodonten av et lasteskip altså forsøkes tas over av en gruppe fanger som ikke virker særlig fisefine eller redde for å få litt blod på seg underveis. 

Det skal ha blitt brukt over 2,5 tonn med blod under innspillingen, noe som ikke er overraskende når man ser filmen. Og dét skal den ha - man bruker i det minste (stort sett?) “ekte” blod her, og ikke (bare) kunstig etterpålagt blod. Dette gjør at ting ser mye mer ekte ut, og for sikkert mange - temmelig ekkelt og vemmelig. Actionscenene er også overhengende veldig godt utført, laget og fordelt, filmen igjennom. 

Svakheten til Project Wolf Hunting blir rammeverket. Ikke at slike filmer trenger voldsomt sofistikerte historielinjer, karakterer og plot, men problemet melder seg allerede ganske tidlig. Vi blir eksempelvis aldri knyttet noe særlig til noen av karakterene.

Enkelte personer føler vi etter hvert bittelitt for, her og der, men etter hvert som historien skrider frem, er det ikke gitt at noen egentlig ironisk nok kommer til å overleve. Vi investerer derfor egentlig latterlig lite både emosjoner og engasjement inn i denne historien. 

Når dette er sagt, virker det som at filmen heldigvis skjønner at det fort kan  begynne å bli noe monotont over all volden og blodspruten. Etter hvert skjer det nemlig flere vendinger underveis, noe som i det minste overrasker oss litt.

Maktbalansen på båten skifter hele tiden, og historien tar etter hvert svinger som gjør at man skjønner at regissør Hongsun og Co akter å overraske, samt forsøke å gape over flere aspekter i historien. Det klarer den forsåvidt greit. Her har man planlagt utviklingen og utfallet av historien, fra første stund.

Her får vi både en dæsj fangeopprør á la Con Air (1997), voldsorgier á la, tja… egentlig veldig mange filmer, samt en utvikling som tydeligvis har hatt både Frankenstein-monsteret og Predator-filmene som inspirasjon. Det blir videre overtydelig at man skal elske og omfavne det voldsomme estetiske og blodsprutende ved historien her, for gjør man ikke dette, blir man fort lei. 

Project Wolf Hunting biter virkelig fra seg, så blodet spruter, renner og klasker veggimellom på dette galskapens skip. Men der stopper også stort sett det fascinerende med filmen, i det som er et enkelt rammeverk og hvor karakterengasjementet ikke helt slår voldsomt inn. Regissør Hongsun er tydeligvis glad i genrefilm, og sparer altså ikke på “godsakene”.

Noen har også sammenliknet ham og filmen med Tarantino. Men sistnevnte har i det minste langt mer interessante og forseggjorte karakterer, samt en finesse innen humor, underliggende linjer og mer som gjør ham langt mer interessant. Ikke minst - hans filmer sitter igjen på netthinnen og skaper uforglemmelige enkeltscener.

Project Wolf Hunting har få av slike, og filmen synes mest interessert i kun vold og graps. Til slutt er det nærmest kun fargen ‘rød’ man husker. Det er liksom to vinkler å se denne filmen fra - fra det genresterke og teknisk-estetiske, som den forsåvidt virkelig er god på, eventuelt bare som en historie om særs sinte menn, ombord på en båt, som kun denger løs på hverandre så blodet spruter, i to timer. Noen liker mora, andre liker dattera, som et ordtak lyder, mens andre ikke liker noen av delene. Pick your choice. 

(Foto/Copyright: Another World Entertainment)

Se om film er på streaming: