Anmeldelse av Birk & Magna - Gruvens mørke hemmelighet, norsk film fra 2023

Birk bor i en turisthytte som han driver sammen med adoptivfaren sin. De forsøker å holde hjulene i gang, men tidene forandrer seg og turistene uteblir. Mens regningene og underskuddet stadig vokser, må de forsøke å redde hytten på et vis. En dag dukker den unge og engasjerte Magna opp, ei jente som forsøker å finne ut av hva som skjedde med den forsvunne pappan hennes, mange år tidligere. Birk selv har også en fortid han trenger svar på, og sammen må de to ungdommene forsøke å nøste opp i sine egne spørsmål rundt hvem de egentlig er, samt en tilsynelatende miljøforbrytelse som ligger under overflaten.

Til et smellvakkert bakteppe av fjell, skoger og fossefall, rulles et miljømysterium ut for barn og unge når regidebutant Christer Steffensen kjører i gang historien. Det hele starter med at en ung gutt blir funnet alene ute i skogen, og blir tatt hånd om av Arn (Helge Jordal). Plutselig hopper vi så noen år frem i tid, og da møter vi igjen på gutten, Birk, som nå er 16-17 år gammel. 

Locations er lagt til flere steder og skogene nord for Bergen, i det som kan høres ut som en blanding av Voss, dalstrøka innafor, og omkringliggende lokasjoner. Og man kan selvsagt både like, forstå og delvis nikke seg hjertens enig i at en norsk barnefilm forsøker seg på å snakke miljøbudskap, fremtidsmoral og liknende, til dagens unge. Bevares.

På den annen side - filmen gjør ting på en så gammelmodig og lite imponerende original måte, at man som voksen nesten sitter og småhumrer underveis. Her har man forsøkt å snakke “kult” og småhipt til kidsa i tematikk, manus og i miljøbudskap, samtidig som filmspråk, stil, uttrykk og annet altså føles gammelmodig og svært enkelt. Denne komboen er noe som ikke klinger like godt sånn sett, med andre ord.

Forøvrig er det småprovoserende som voksen å se at barn og unge belæres om at det er viktigere å være fjortis-sta og kjempe for fortiden, mer enn å tenke nytt og være mindre konservativ. Men pytt, pytt, det er da ikke oss voksne filmen er laget for, si. 

Det er grovt sagt ung, naiv miljøkamp mot kapitalismens griske og uetiske krefter det handler om her. Birk og Magna roter seg etter hvert bort i selveste Vossa-gangsteren, eller Vossa-thugen, for å si det med filmens eget hippe språk. Da blir det bråk.

Bjarte Hjelmeland spiller sjefen for et stort selskap som vil bygge en gedigen ny vindmøllepark i distriktet hvor Birk og pappan driver denne turisthytta. Han vil derfor intenst kjøpe guttene ut, og betaler velvillig millioner for å få til dette. Humm… mon tro om han derfor også har noen svin på skogen? Samtidig klarer lille frøken Miss Marple i Magna å påvise at selskapet har dumpet ulovlige mengder miljøfarlig avfall i en nedlagt gruve i området. Slikt blir det bråk av vettu, særlig når to småhissige detektiver er på saken, og dramatikken øker. Bittelitt. 

Langfilmdebutant Christer Steffensen bruker klassiske dramaturgiske og fortellertekniske grep, stereotypiske karakterer (det går mye i typiske overflatiske onde menn her), det står en like klassisk veslevoksen og snusfornuftig jente i sentrum, de etiske og moralske linjene er overtydelige, og man skjønner utfallet lenge før det prøver å tegne seg selv opp. Ikke at dette er helt feil som underholdning nødvendigvis, spesielt ikke for de yngste som også må få mulighet til å lære seg slike sentrale ting i livet.  

Men, som filmatisk prosjekt utlyser filmen lite nytenking utover disse formelklisjéene, og ambisjonene som filmprosjekt føles derfor også nokså fraværende. Dette er en historie som forsøker å være dagsrelevant og moderne i tematikken rundt naturvern, og det å gi stemmen til de unge, men som ironisk nok selv ikke forsøker eller lykkes særlig i å matche dette, i språk, stil og form. 

Birk & Magna - Gruvens mørke hemmelighet er dog helt grei film og underholdning. Det kanskje fineste med den, utover miljøbudskap og grunnleggende ABC-moral, er hovedrolleinnehaverne i Filip Kremner og Hermine Svortevik Oen som gjør fine figurer og tar seg veldig godt ut på lerretet. De spiller dedikert, uten å føles overdrevet, eller underspillende, til tross for et litt vel filmatisk manus her og der. Likevel kunne man også forventet seg mye mer fra en slik film, en øko-thriller for barn og unge som nesten tidvis føles for dum for selv de yngste.

Barn og unge sluker jo langt mer sofistikert film, tv og sosiale medier til daglig, og undertegnede tror derfor at disse hadde tålt både dypere tematiske linjer og et langt mer kreativt filmspråk enn hva denne filmen tilbyr. Det oser også noe enkelt tilskudds-aktig over filmen, noe som gjør det enkelt å forstå om den eventuelt har mottatt departements- og statsstøtte. Som filmatisk portrett forblir den derfor noe enkel over hele linja, og ender opp som en film som aldri imponerer på noe vis, men som fungerer helt ok for de yngste, både i budskap og i introduksjon til filmmediet.

(Foto/Copyright: Norsk Filmdistribusjon)

Se om film er på streaming: