Anmeldelse av Transformers: Rise of the Beasts (Transformers: Rise of the Beasts), amerikansk film fra 2023

Noah Diaz er en ung fyr som bor i Brooklyn hvor han sliter med å holde livet på skinner, både økonomisk og ellers. En dag havner han borti arkeologen og forskeren Elena Wallace, og sammen kastes de ut i et eventyr de aldri så komme. Noah og Elena blir nemlig tvunget til å hjelpe Optimus Prime og hans allierte Autobots i å få tak på en avgjørende Transwarp-nøkkel, noe sistnevnte er avhengig av for å komme seg hjem til sin egen planet. Hvis ikke, kan hele menneskeheten bli utslettet. Etter hvert slår de seg sammen med Maximals, en gruppe roboter som holder til i de sør-amerikanske skoger, i kampen mot den største og tyranniske av dem alle - Unicron! 

Transformers-franchisen er tilbake, til sikkert manges fortvilelse og hoderistende oppgitte reaksjon. Hvorfor, lurer man kanskje på? Ikke spør meg, men når man først er tilbake, er det gledelig å kunne fastslå at denne rebooten i det minste er hakket mer frisk, morsom, sjarmerende og rett og slett mer underholdende enn forgjengerne. 

Det steintunge alvoret og evinnelige gnålet som preget de Michael Bay-regisserte første fem filmene, er tonet litt ned, til fordel for mer tid med menneskekarakterene, pauser i gnålet, og oppfriskning av manus, historie, humor og helhet. 

Misforstå rett - dette er fremdeles ikke stor fortellerkunst og narrativ film, må vite. Som underholdningsblockbuster funker dette likevel riktig så bra, og hvor det visuelle og tekniske stort sett ser meget bra ut. Noe av grunnen er trolig også skiftet fra Bay til Steven Caple Jr. (Creed II, 2018) i registolen.

Han bruker fin tid på å bygge opp denne nye trilogiens hovedkarakter i Noah Diaz. Anthony Ramos (Hamilton, A Star is Born) tilfører i rollen som Noah både kvalitet, sjarm og en dedikert stil over sin karakter, noe som gjør filmen godt. Møtet hans med Elena (Dominique Fishback) likså, og sammen blir de en fin drivkraft på menneskefronten i historien.

Stemmearbeidet til diverse roboter merkes også at har fått et løft, inkludert også i både manus, humor og vidd.

Den påfallende selvhøytideligheten som preget de første filmene er selvsagt der fremdeles, (noe som bare skulle mangle all den tid det er temmelig svære og alvorlige saker som skjer her), men den tynger ikke filmen som helhet så voldsomt og dominerende denne gang. 

Det tok sin tid for den godeste Michael Bay forsto å trekke seg litt tilbake (til produsentrollen), men når så er skjedd, merkes det i positiv forstand. Opplevelsen av å se Autobots, Maximals, Predacons og Terrorcons brake sammen i to timer er ikke lenger kun preget av slitsom og øredøvende “klink-klonk”, noe som er med på å gjøre dette comebacket overraskende greit. At handlingen er lagt tilbake på 90-tallet, altså før handlingen i Transformers (2007), er også bra skildret igjennom kul musikkbruk og en morsom kontrast til tiårets enkle teknologi satt opp i mot den overlegne transformersteknologien. Kult er det også at reisen denne gang går utenlands, nærmere bestemt til Peru og sør-amerika. Hvor turen går neste gang vites ikke, men som reboot av en filmserie ingen syntes vi trengte, var ikke dette så verst, faktisk. 

(Foto/Copyright: Paramount Pictures. Hasbro, Transformers and all related characters are trademarks of Hasbro)

Se om film er på streaming:

Bumblebee - Grei film om vennskapet med humletransformeren

Transformers 5: The Last Knight - Fremdeles eyecandy, men man blir sliten, så sliten.

Transformers 4 - Kan det BLI større nå?!

Transformers 3 - ADHD-action!

Transformers 2: De beseirede slår tilbake - Overspent effektonani uten et fungerende manus i bunn

Transformers - Robotane er sjølve rosina i pølsa