Anmeldelse av A Tale of Two Sisters (Janghwa, Hongryeon), sør-koreansk film fra 2003

Vi følger en jente som er ferdig med et opphold på et mentalsykehus etter en psykose hun har hatt. Hun vender hjem til søsteren sin og den ganske så syke stemoren deres, som stadig trenger medisiner. De bor på et fredfullt sted på landet, men det skjer en god del urovekkende hendelser i huset og noe virker å hjemsøke boligen deres. Alt er knyttet til en mørk fortid rundt noe som har hendt i familien…

Filmen er inspirert av et folkeeventyr, fra Joseon-dynastiet, med tittelen ‘Janghwa Hongryeon jeon’. Dette eventyret har det blitt film av flere ganger før. Filmen starter litt spooky med en jente med sort hår der vi ikke ser ansiktet. Jeg får litt The Grudge og The Ring-vibber da, men de scenene i starten er ikke like skumle og er mer en forsmak på hva som skal komme.

Filmen er veldig rolig og stillferdig i historiefortellingen og filmen følger et dramaløp som føles ganske annerledes og frisk i stilen. Alt bygger opp mot det som skal komme og vi ser jo på coveret at det er noe voldsomt i gjerdet. Det er ikke så mange skrekkscener i starten, men de kommer snikende litt etter hvert. Den har også noen skikkelig jump scares der jeg holdt på å hoppe i taket.

Skrekkscenene er utrolig ekle og gjør sterke inntrykk. De er skikkelig intense og helt i Grudge og The Ring-land. Bare nesten enda bedre og mer spooky. Du får noen skikkelig marerittscener som er svært stemningsskapende asiatisk skrekk av beste merke. Det at vi får litt veksling mellom det trygge og marerittene, gjør at filmen flyter godt avgårde og at man undres litt om hva som virkelig foregår og hva eventuelt bare jentene ser for seg.

Regien er ved Ji-woon Kim, som har en del filmer på renommeet sitt, men dette er kremen sammen med A Bittersweet Life fra 2005. Det filmatiske er helt på topp i ‘A Tale of Two Sisters’ med solid fotoarbeid med en rekke kameraeffekter. Dette er meget solid filmskaping i en film som skiller seg godt ut i mengden og fremstår som svært gjennomført skrekkfilm. Skuespillet er også meget gjennomført i alle ledd. Musikken er også svært engasjerende og passende stemningsskapende med fiolinmusikk som setter et meget solid preg på filmen.

Konklusjon
Dette er en gjennomført solid film i alle ledd. Filmen skildrer psykisk sykdom, men det er ikke alltid lett å vite hva som er ‘ekte’ i historien og det som bare foregår i hodene på rollefigurene. Det er god dybde i filmen og blir en film der man må tenke en del for å forstå alt. Slutten er også meget intens og filmen leverer varene sine. Med andre ord er dette en film du merker på kroppen. En skikkelig filmopplevelse noe utenom det vanlige. Utviklingen i filmen er også litt fiffig å gå fra drama til skrekk i en så sømløs forvandling.

Dette er blant de mest skremmende skrekkfilmene jeg har sett. Den messer litt med hodet ditt og har både psykologisk og visuell skrekk i seg. Liker at filmen har både intense og mer rolige øyeblikk om hverandre. Synes også at filmen bygger godt opp rundt historiefortellingen og filmen er et fascinerende og altoppslukende skue. Men dette leverer som kunst også og ikke bare skrekk. Dette er en helt annen film enn The Ring og The Grudge, men en film som tidvis spiller på de strengene, men bare at dette har mer å fare med og leverer varene på fjellstøtt vis.

Terningkast: 5+

Surrealistisk og skrekkelig familieportrett