Anmeldelse av The Nun 2, amerikansk film fra 2023

Vi er i Frankrike i 1956, hvor flere merkelige og grusomme spredte dødsfall skjer innad i det katolske miljøet. En ondskap sprer seg, og søster Irene, som måtte hanskes med den djevelske demonen Valak i forrige film, må igjen forsøke å ta livet av nonnen den kommer i skikkelse som.

Hey sister, go sister, soul sister, nun-sister... Ny omgang med den mannevonde og bisure Marilyn Manson-aktige nonna, og ny omgang er det jammen meg også med regissør og manusforfattere.

Den første filmen og historien om denne demonen, som i stor grad føltes som et eneste langt gjesp, oppleves i film nummer to å ha fått en ørliten bedre overhaling, dog bare så vidt. Historien tar seg god tid til å bygge karakterer og eh… det enkle som er av historie, og stemningene er tidvis gode, snikende og uggne. Så er også alt det tekniske, som seg hør og bør når nok en film innad i det som er én av tidenes mest innbringende skrekkserier produseres. Koblingene mellom The Nun- og The Conjuring-filmene er enkle, men spiller litt på hverandre, noe også denne filmen gjør. 

Men der stopper også for det meste godordene fra denne pennen. Det meste andre bærer nemlig preg av å være en generisk genrefilm som sliter med å skille seg ut, rett og slett. Det evige mørket i denne historien og filmen, både tematisk og bokstavelig talt visuelt sett, dynker filmen i noe søvndyssende og slitsomt for både øyne og ører.

Her får man virkelig kjørt synet sitt, for det virker som det lurer noe i skyggene i annenhver scene, uten at det likevel går særlig ut over verken nerver eller skaper stor spenning underveis.

For, ser man enten et bilde, et maleri, en statue eller en skygge i bakgrunnen her, så kan du banne på at det omformer seg til den sinte nonna og som videre kommer flaksende mot oss i kamera, hver bidige gang. Nesten uten unntak.

Det er også en uendelig lang rekke antydende scener og falske alarmer her, som seg hør og bør i en dvask klisjégrøsser av dette slaget. Slikt vil selvsagt funke langt bedre på ungdom og fjortiser, men har man sett én type slik film, skal The Nun 2 allerede her litt til for å sette dype og varige spor i deg. 

Taissa Farmiga i rollen som søster Irene, forøvrig lillesøster av Vera Farmiga (mediet Lorraine Warren i The Conjuring- og Annabelle-filmene), er for undertegnede en veldig kjedelig skuespiller, samtidig som hun heller ikke får særlig interessant materiale å jobbe med. Her går det for det meste i katolske og religiøse gloser, dystre klostre- og franske landsbyer som locations, samt en djevelsk tematikk og retorikk vi har sett og hørt langt bedre utallige ganger før. 

Dette er en type film hvor regissøren har minimalt å si, minimalt med makt og minimalt kunsterisk å tilføre. Produsentene vil bare ha en mest mulig lik film som den/de forrige i serien, uten for mange krumspring og elementer som gjør den for annerledes, for slik å fylle forventningene til publikum. Da blir det følgende lite særpreg, noe som preger The Nun 2 som den rene genrefilmen den er. Filmen har riktignok et par-tre gode skrekkscener, så har du sett lite skrekk fra før av, er det alltid en liten egenverdi i å se en film som dette på en kino nær deg. 

(Foto/Copyright: Warner Bros.)

The Conjuring: The Devil made me do it - Mye ståhei for ekteparet Warren på spøkelsesjakt.

Annabelle Comes Home - Annabelle vil skremme få.

The Nun - Nonnen som ikke maktet presset og forventningene

The Curse of La Llorona - Gjesporama

Annabelle 2 - Vil slite deg helt ut om du er lettskremt!

The Conjuring 2 - "It's MY house"!

Annabelle - Skremmende lite skremmende djeveldukke

The Conjuring - Nymotens skremsel i gammel innpakning

The Conjuring: The Devil made me do it - Mye ståhei for ekteparet Warren på spøkelsesjakt.

The Curse of La Llorona - Gjesporama