Anmeldelse av K-Town, norsk film fra 2023

Gordon og Roger er et vennepar som driver en sexbutikk i midten av Kristiansand sentrum. Gordon startet butikken i etterkant av at han brøt ut av menigheten han og familien var med i, og som motreaksjon startet han butikken som han ser på som sitt bidrag til å befri folk fra religionen og miljøet. Plutselig en dag dukker den amerikanske ungdomskjæresten hans Lola opp fra USA. Hun kommer med beskjed om at hans ukjente sønn er død, og har gitt ham som far en arv på 49 millioner dollar!

I regi av Kristian Landmark forsøker K-Town å harselere med det sørlandske bibelbeltet, med fordommer, sex og familiekonflikter. Resultatet er sånn halvveis festlig, i det som er en rar og sær film. 

Hovedrollene i sentrum er småmorsomme i sitt forsøk på å skildre lettere fortvilte gubber i den norske Gordon og hans svenske venn Roger. Settingen med sexbutikken, som for øvrig ikke har noen som helst kunder, føles ikke voldsomt godt utnyttet eller brukt, men mer som et sært utgangspunkt for å settes opp mot det religiøse med historien. Og særere skal det bli.

Enters Gordons eks i amerikanske Lola og hennes medbrakte advokat. Herfra går det over i en innviklet historie om sex på bibelcamp, farsforsømmelse i mange år, forsvunnede brev fra sønn til far, og altså en gedigen arv som Gordon (irriterende typisk for slike type filmer) attpåtil ikke vil ha!

K-Town føles litt i gata med Tommy Wirkolas filmer. Rølpete og pubertale vitser hagler ikke akkurat her, men sneier hårfint grensen for hva som tidvis faller platt på gulvet i denne sexshoppen. Filmen er heldigvis ikke fullt så klein som Wirkolas hjelpeløse humor, og skuespillet er forsåvidt helt greit, dog fra noen karakterer som aldri blir veldig interessante på noe vis. Til det er de alt for overflatiske, og historien er både frustrerende sær og egentlig lite medrivende.

Filmen preges ellers av litt stive dialogscener, hvor det er vanskelig å bli voldsomt engasjert, verken av karakterenes skjebner, eller handlingen for øvrig. Mange filmer har riktig nok for enkle karakterer og historier. K-Town er litt motsatt - en for rotete, urealistisk (innenfor den rare historien) historie, og altså en unødvendig rar en, som sådan.  

K-Town oppleves imidlertid ikke som sær, rar, dristig eller drøy nok til å bikke over i kjempemorsom eller kjempefascinerende. Den føles heldigvis ikke helt på cringe-nivå heller, men mer som et brukbart forsøk på å skille seg ut på en måte norsk film alt for lite forsøker seg på. Dét skal den ha. Litt mer utbygd, forseggjort og dristig tilspisset, kunne K-Town funket ypperlig som en komiserie eller miniserie, ikke aldeles så ulikt slik serien Lilyhammer i sin tid var.

(Foto/Copyright: AS Fidalgo/Landmark Film)