Noen år etter krigens slutt, har Poirot pensjonert seg og bor i Venezia hvor han en dag plutselig blir kontaktet av en gammel venninne. Hun er i byen for å delta på en spirituell seanse, og det på selveste halloween. Den gamle grinebiteren er selvsagt veldig skeptisk til det overnaturlige og spirituelle, men når en av gjestene blir myrdet, våkner de gamle små grå etter hvert til live igjen…
I det tredje Agatha Christie-inspirerte mysteriet, igjen regissert og spilt av Kenneth Branagh, er historien basert på en av krimdronningens mindre kjente romaner, nemlig Barneselskapet, originalt hetende Hallowe’en Party. Historien her er ikke den samme som i romanen, men speiler den delvis, og settingen er i umåtelig vakre omgivelser.
Bildene av unike Venezia ruller umiddelbart over skjermen når Poirot, i Branaghs skikkelse, tråkker rundt i byen som i våre dager er spådd den sakte død, grunnet klimaforandringene og økende havnivå. Enn så lenge kan vi ta inn disse bildene, og setting og lokasjon er altså upåklagelig vakkert. Når historien så flytter inn i et digert, gammelt og trekkfullt palass midt i byen, skulle rammene og settingen for et skikkelig guffent mordmysterium være godt satt.
I likhet med de to foregående filmene, om Orientekspressen og Nilen, klarer heller ikke historien om mord i Venezia å verken utnytte eller få maksimalt ut av disse rammene.
Det er nemlig fremdeles, tross små forandringer i stil, form og andre grep, vanskelig å bli så voldsomt revet med her. Noe av problemet ligger i en stor slump lite interessante karakterer, samt i en litt flat regi som riktignok glimter til innimellom, men som fremdeles virker å kvie seg for å dra på litt, både her og der.
Dette er kanskje den mest voksne filmen av de tre. Ikke bare fordi den er hakket skumlere og mer i retning spøkelsesskrekk - den er også veldig dialogtung og “stillestående” ved å nesten kun foregå inne i dette huset, hele filmen igjennom. Rollegalleriet er som det pleier med Christie. Her er flere mystiske fortider å skimte hos folk. Motivene er ikke alltid som de virker å være. Og selv dem man trodde man kjente, kan ha ugler i mosen.
Det mest givende her må slik være forholdet mellom Poirot og hans gamle venninne og kriminalforfatter Ariadne Oliver, her spilt av Tina Fey, mest kjent som komiker. Og heldigvis er dette noe som også er utnyttet, for hennes karakter tilfører historien og enkeltscener små vittige replikker som ikke nødvendigvis sitter eller smeller til full pott hele tiden, men som i det minste gjør tonen dem imellom til en småmorsom en.
Men det er altså litt påfallende og merkelig, at atmosfæren, den småcreepy og deilig gotiske krimstemningen ikke er sterkere enn den oppleves som. Dette trekkfulle “spøkelseshuset” burde jo så visst være det perfekte grunnlaget for slikt. Likevel mangler det liksom noe.
Kanskje kan skiftet av komponist, til særegne Hildur Gudnadottir, gi noe av svaret. Hennes lydbilde og musikk tar oss ikke akkurat verken med tilbake i tid, ei heller frembringer frysninger på ryggen. Det siste måtte i så fall være grunnet gnikkende og gnukkende strykere, men dog bare ikke i kjent skrekkfilmstil, men heller i særegen modernistisk form.
Musikken, og lydbildet, bærer nemlig preg av å enten være helt fraværende (det er mye stillhet i lydbildet her), eller altså denne ultramoderne stilen, hvor klink-klonk-musikk gir filmen et alt annet enn retro krim-preg. Den er rett og slett ikke med på å bygge opp stemninger i tradisjonell forstand, men mer ute etter å dra oss ut av fiksjonen. Det er synd.
Man har med andre ord forsøkt å fornye og forene gammelt og nytt her, til vekslende og en viss daff effekt. Det er likevel en del å hente i Mord i Venezia, spesielt om man er skikkelig Christie-fan.
Da vil man nemlig kunne oppdage små godbiter i manus, koblinger mellom originalmaterialet, tidligere historier, med mer. Er man ikke helt der, vil dette fort kunne bli en litt langdryg teatralsk dialog av et mysterium. Forventer man også en mer ren genrefilm, ispedd skrekkelementer og skikkelig spenning, har man også gått nokså feil.
Mord i Venezia er nok derfor mest for et godt voksent publikum, og/eller om man virkelig er Christie-fan. Smellvakre omgivelser og setting gjør at underholdningsverdien heves opp, mens selve mysteriet og plottet også er fascinerende, som det oftest er med Christie. Likevel sitter man ikke igjen med den iveren og overskuddsgleden som virkelig gode, medrivende og spennende filmer tilbyr oss. For dette er ikke helt der oppe med eksempelvis Knives Out (2019). Det ligger mer og vaker i vannkanten med Venezias havnivå, stadig nærmere ved å drukne seg selv. Men pent og vakkert, dét er dette krimmysteriet like fullt. Sluttbildene, med dronesveiping over byen, er nemlig nærmest verdt kinobilletten i seg selv.
(Foto/Copyright: 20th Century Studios)