Anmeldelse av Lars er LOL, norsk film fra 2023

Sommerferien er over, og det er nytt skoleår for Amanda og klassen hennes. Hun er stormforelsket i medeleven Adam, men tør ikke å vise det til ham. Ting blir ytterligere vanskeligere når hun blir valgt ut som fadder for en ny gutt i klassen. Lars, som har Downs Syndrom, byr først på uønsket oppmerksomhet for Amanda, samtidig som hun rives mellom Lars og vennene sine. Men litt etter litt begynner hun og Lars å ha det moro sammen, og hun tør å være den hun er.

Skuespiller og forfatter Iben Akerlie har fått sin roman Lars er LOL filmatisert, her med langfilmdebutant Eirik Sæter Stordahl bak kamera og i registolen.

Tematisk og historiemessig pensler Akerlies historie innpå mer eller mindre klassiske barne- og ungdomsrelaterte ting, som forelskelse, mobbing, annerledeshet og utenforskap. Måten også sosiale medier og uthenging der innad bakes inn, er kanskje filmens beste og mest engasjerende side. 

I hovedrollene som Amanda og Lars står Lilly Winger Schmidt og Adrian Øverjordet Vestnes, som begge gjør fine karakterer. Det er veldig kult at man slipper til også folk med Downs syndrom på norsk film, samtidig som man bruker denne annerledesheten til å formidle vettuge og fornuftige ting.

Også flere av birollene har god sjarm og tilstedeværelse. Andre igjen opptrer litt stive og dårlig instruerte, noe som oppleves som litt vanlig innen barne- og ungdomsfilm, dessverre. Er det mon tro litt vanskeligere å “mase” på unge, for flere tagninger? Føler man det er ubehagelig og "stygt" om man insisterer på nok en tagning? 

Her er forøvrig mye å kjenne seg igjen i, enten det gjelder beskjeden ungdomsforelskelse, voksne som ikke skjønner bæret, uvennskap innad i miljøer, eller kleine og ubehagelige cringe-moments.

Noe av det fine med relasjonen mellom Amanda og Lars, er at sistnevnte vekker og blåser til live barnet i Amanda. Ungdomstiden handler alt for ofte om å være tøff, bli fort voksen, stiv og stadig mindre leken, men Lars sin lekenhet og fantasi, treffer også noe ærlig i Amanda. Dette er kult, fint og sjarmerende. 

Filmatisk og stilmessig er Lars er LOL veldig i den streite og enkle gaten. Regissør Stordahl setter lite særpreg og avtrykk på denne filmen, noe som er litt synd. Kanskje kunne man lagt inn en mer kunstnerisk vri innimellom her, spesielt i scenene hvor Amanda og Lars kjører denne interne felles interessen sin for Harry Potter og trylleformler? Hva med litt mer magi, eventyr- og fantasy-elementer innen regi, stil og form, for eksempel?

Slik Lars er LOL har blitt, er den helt grei underholdning, hvor sluttdelen byr på en finfin avrunding på både historie, karakterrelasjoner, etikk og moral. Men som også ofte er innen barne- og ungdomsfilm, biter ikke filmen særlig fra seg. Barn og unge både tåler, og er vandt med, langt sterkere uttrykk, noe man skulle ønske at flere norske filmprodusenter hadde turt å satse litt mer på. Denne filmen har dog sjarmerende og fine ting på hjertet, og summen blir en fin kinoopplevelse som rommer forståelig tematikk, og treffer "alle" på sin vei.  

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon)